Morgenen er grå, det var ennå sommer da vi dro ut og vi var hundre og femti mann. Nå fryser vi, det er høst, bladene rasler, stemmene flakker trette i været: - Ett - to - tre - fire -, og når de kommer til toogtredve, tier de. Og de tier lenge, før stemmen igjen spør: - Er det flere nå? - og venter igjen og sier så stille: - Oppstilling . . . - annet kompani . . . fri marsj! En rekke, en kort rekke, vakler inn i morgengryet. Toogtredve mann.