Bokelskere.no

Herregud! Jeg snudde meg rundt og støtte sammen med en tykk, liten mann. "Nå da!" sa jeg opphisset. "Se til å få opp øynene, fordømmade halmvisk!" bjeffet tykksaken. Jeg stirret på ham. "Ikke sett mennesker før, hva?" gneldret han videre. Det passet meg bra. "Jo da, mennesker så," sa jeg, "men spaserende ølfat har jeg aldri sett." Tykksaken betenkte seg ikke et sekund. "Vet de hva?" freste han. "De hører hjemme i zoologisk have! Drømmende kenguruer har ingenting på gaten å bestille." Jeg skjønte at jeg hadde å gjøre med en som var proff når det gjaldt utskjelling. Om en var aldri så deprimert, her gjaldt det å redde æren. "Tripp videre, du åndssvake syv måneders barn," sa jeg og løftet hånden som for å velsigne ham. Han tok ingen notis av oppfordringen. "Få sprøytet betong inn i hjernen på deg, din rynkede bavian!" bjeffet han. Jeg kalte ham en dekadent plattfot, han meg en kreftsyk kuskalle, og så, for å få en slutt på det, kalte jeg ham en vandrende beefsteakkirkegård. Da lysnet han i ansiktet. "Beefsteakkirkegård er bra," sa han. "Den kjente jeg ikke. Den tar jeg med i mitt repertoar ..." Han løftet på hatten, og vi skiltes fulle av gjensidig respekt.