Med fjær lik rubiner flyr ravnen og hører de døde som synger for ingensteds-ører. Selv kjenner den ikke sitt verd og dets pris, men kretsen skal sluttes straks makten befris.
Og løven er stolt, diamantblikket flammer, skjønt lyset blir mørkt straks forbannelsen rammer, og omslaget kommer med solens sorti. Når ravnen er død, er det hele forbi.
Sist sett
