Siden Platon har vestlig filosofi og kultur hatt en okulær slagside; synet er vår dominerende sans. Vi tolker hverandre gjennom øynene, og anatomisk er de en forlengelse av hjernen. Når vi møter et blikk, ser vi inn i et sinn. En person uten øyne er foruroligende av den enkle grunn at øynene er døren til selvet.