Det politiske helseansvaret drukner nå i individuell livsstilspropaganda og i den store ståheien om genetiske, mikrobiologiske og kjemiske risikoer. Prestasjonskravet, tidspresset, fremmedfrykten, mangelen på mening, utrygg bosetting i utkanten, forandringstakten i arbeidslivet, de økende sosiale skillene - slike eksistensielle og politiske forhold har antakelig større betydning for helsen til folk i Norge i 2003 enn en og annen Becquerel, et kugalt prion og en gjenglemt asbestpartikkel. Men biomedisinen og epidemiologien glemmer de eksistensielle og politiske helsedeterminantene.