Bokelskere.no

Jeg så utover. Lyset under himmelen hadde blitt mattere. Det tilstundende mørket fordelte seg ikke jevnt utover landskapet, det allerede mørke sugde det grådigere til seg, for eksempel trærne i skogbrynet: Helt svarte var stammene og grenene nå. Det svake februarlyset forsvant ut av dagen uten kamp, uten motstand, ikke engang en siste oppflamming kunne det by på, bare en langsom, umerkelig hendøing, til alt var mørke og natt.
En plutselig følelse av lykke fylte meg.
Det var lyset over marken, kulden i luften, stillheten mellom trærne. Det var mørket som ventet. Det var en ettermiddag i februar som sendte sin stemning inn i meg, og den vekket minnene fra alle de andre februarettermiddagene jeg hadde opplevd, eller klangen fra dem, for minnene selv var for lengst døde. Så uhørt rik og fyldig var den fordi hele livet samlet seg i den. Den skar likesom et snitt gjennom årene; det bestemte lyset lå nedfelt som ringer i minnet.