Og likevel, hvor villig følger vi oppi alt dette lederne, som egentlig selv bare flykter i teten, og hvilken lykke griner oss i møte fra speilet, når vi blir akseptert og ser ut som alle andre, og alle ser annerledes ut enn i går! Hva skal alt dette være til?! Kanskke frykter vi med rette at vår karakter kunne drysse fra hverandre som et pulver, hvis vi ikke puttet den i et offentlig godkjent kremmerhus?