Bokelskere.no

Da hun kom til seg igjen, lå hun utstrakt i gresset med kinnet på hans brune silkefang. Erlend satt som før med ryggen mot stengjerdet, hans ansikt var grått i grålysningen, men hans vidåpne øyne var så forunderlig klare og skjønne. Hun så han hadde svøpt sin kappe helt om henne - føttene hennes var så deilig varme i skinnforet. Nu har du sovet i fanget mitt, sa han og smilte svakt. Gud lønne deg, Kristin - du sov så trygt som barn i mors armer. Har ikke I sovet, herr Elend? spurte Kristin, og han smilte ned i hennes nyvåkne øyne: Kanhende kommer den natten da du og jeg tør sovne inn sammen - jeg vet ikke hva du vil mene når du får tenkt på det. - Jeg har våket her i natt- enda er det så meget mellom oss at det er mere enn om her hadde ligget et nøkent sverd mellom deg og meg. - Si meg om du vil ha meg kjær når denne natten er forbi? Jeg vil ha eder, kjær, herr Erlend, sa Kristin, jeg vil ha eder kjær så lenge I vil det - og siden vil jeg ingen annen elske.