Jeg la meg på ryggen så lang jeg var. En ble så fri og glad når en lå slik og ikke tenkte på noe - så på de spinkle klaser av engkarse og de rødlige stengler av syre som svaiet i vinden, åndet inn den sterke jordlukt og kjente solen varme seg på huden og i blodet. Jeg skjønte med ett at denne følelsen var all lykke i verden - og var det noen virkelig lykke til i livet, så måtte den alltid ligne denne: markens og stillhetens lykke, den klare og enkle følelse av å være der og ikke å kunne gå under.
Viser 2 svar.
Jeg er blitt helfrelst Remarque tilhenger.
"Tider som fulgte" er en fantastisk bok om hjemkomsten fra krigen. En naturlig oppfølger til "Intet nytt fra vestfronten".
Ellers så står "Den sorte obelisk" og "Triumbuen" for tur. Gleder meg.
Henger meg på! Nå er det ikke plass til flere bøker på ønskelista mi, men sånn utpå nyåret en gang, så skal støtet settes inn på Remarque-slagmarken. Noterer meg titler og sier strengt til meg selv at det å ha lest bare to bøker av denne fortellerkunstneren, er en skam.