III: Trær VI STÅR RAKE SIDE OM SIDE, sterke, uten å se på eller røre ved hverandre. Sammen gjentar vi hele tida den samme harmoniske dansen. Vi er fortsettelsen av jorda mot himmelen, fjerne barn av sola. Det er vi som eier dagslyset. Vi ser uinterresert på tida som går. Men vi vet også hva det vil si å bli glemt, fordi vi er i stand til å føle vinden, forråtnelsen og smerten av et blad som faller, fordi vi kan elske en fugl eller ei sky, og fordi de som drar, som regel aldri vender tilbake. Vi vet at det vil komme en dag da vi skal falle, en etter en, og vi vet at dansen alltid vil fortsette.