(...) [J]eg holdt fast på at bortsett fra musikk og de skjønne kunster, var alle sivilisasjonens velsignelser der for å reparere elendighet som flukten fra naturen var skyld i. Selv musikk, hevdet jeg, selv musikk har sin verdi fordi den kompenserer den store variasjon av følelser og stemninger mennesket mistet da det forlot livet i urskogen. Det er herlig musikk overalt mellom mosegrodde steiner og løv, og jeg tenker ikke på fuglesang og bekkeklukk, jeg mener den musikken man ikke hører. Vi har laget fløyter og fioliner for å skape inntrykk dypere inne enn trommehinnene, der naturen pleide spille.
Liv innrømmet villig at musikk var noe hun ikke kunne unnvære hjemme; hun elsket platene sine og gikk ofte på konsert; men her hadde hun ikke savnet den et øyeblikk. Hvor vi gikk, hvor vi vendte oss, ble vi fylt av nye inntrykk, nye følelser, skiftende stemninger. Lysene, farvene, lydene, duftene, formene, berøringene. var aldri de samme, og spilte alltid på stemningene i vårt sinn som et stort orkester. Vi kunne neppe ta imot mer musikk. Hjemme fikk de fire veggene, det samme ubevegelige innboet, det uforanderlige elektriske lyset oss til å hungre etter musikk, etter noe som kunne holde oss levende i gjemmestedene våre dypt der inne bak trommehinnene. Her i jungelen føltes det som om musikk og virkelig liv var to alternative veier til den samme indre virkelighet.
Sist sett
