[Jeg] fremholdt at Liv burde huske hvorfor naturen tvang flere sykdommer på menneskene enn på noen andre levende skapninger.
«Fordi vi lever et usunt, unaturlig liv,» innrømmet Liv.
«Det også,» tilføyde jeg. «Men enda mer fordi vi har utfordret den kanskje mest grunnleggende lov i det biologiske miljø: Likevekten mellom artene.» Selv lemen eller foreldrene til en klase torskerogn må nøye seg med at gjennomsnittlig to småtasser vokser opp. Men ikke menneskene. I Europa satt tilmed diktatorer som oppmuntret foreldre til å hjelpe til med å overbefolke fedrelandet.
Med Liv og månen som tilhørere kom jeg med yndlingshistorien min igjen, den om smågnagerne og reven. Menneskene trodde de spilte revens rolle, mens de i virkeligheten spilte musens. Naturen hadde sendt alle haukene sine etter den tobente musen.
(...) [D]a geledder av mennesker stilte opp i bysamfunn, da de avlet opp veldige horder av husdyr og dyrket åkrer store nok til å ødelegge likevekten, ble noen av naturens skjulte forsvarsvåpen utløst uten at vi forsto det: snyltere og parasitter. Arter som lå latent på lur uten å komme frem av sitt skjul inntil de ble satt inn mot hvilken som helst annen arts skadelige overtak. Da menneskemassene stimlet sammen i byer, og dynget opp kloakk og avfall utenfor murene fortere enn naturen kunne renske opp, fikk virus og bakterier, parasitter og utøy — som hittil badde ligget på vakt i harmløse mengder — sjansen til å gå til aksjon. De formerte seg og kastet seg over mennesket, dets avlinger og dets dyreflokker, som hauker og rever over mus og lemen.
Men klok av skade, av sår og tap, begynte mennesket snart å forsvare seg. Først med urter og kokende vann. Deretter med vitenskap. Ett for ett lokaliserte det sine små og ofte usynlige plageånder, og med piller og salver, med vaksiner og insektmidler tok det opp naturens utfordring. Men naturen har ubegrensede reserver og ressurser. Når en art led nederlag, ble en annen satt inn i stedet, og visse minimedlemmer av miljøvernets politistyrker tilpasset seg tilmed så de gradvis ble resistente mot menneskets motstøt. Slik raser kampen videre, tvunget på de økende myriadene av homo sapiens av stadig nye politistyrker i naturen som tilfeldigvis egner seg for angrepet, der de finner en akilleshæl. Og med det ene mål å gjenvinne likevekten i det forstyrrede perpetuum mobile. Skulle mennesket med alle husdyr og avlinger noensinne skrumpe inn til rasjonelle tall, som mus og lemen, ville mikrober og farsotter synke på den andre siden av vektskålen, akkurat som hauker og rever. Naturens felttog mot sin egen yngste sønn, apenes etterkommer, ville ebbe ut, og utøy og skadeinsekter, mikrober og farsotter ville ikke skade mennesket og dets forsyninger mer enn den avbalanserte villmarken skadet oss rundt vår jungelbolig.
Sist sett
