Bokelskere.no

Men dagen etter da han trådte inn i likhuset , fikk han et voldsomt sjokk. Rett imot ham lå Camille på ryggen på en av stenflisene og stirret på ham med halvt åpne øine. Morderen nærmet seg langsomt glassruten, drevet dit mot sin vilje og kunne ikke løsrive sine øine fra offeret sitt. Han hadde det ikke noe særlig vondt, han følte bare en sterk innvendig kulde og at noen lette frysninger løp nedover ryggen hans. Han hadde trodd, at han skulle ha skjelvet mere. Han ble stående uten å røre seg i flere minuttter hensunken i en ubevisst beskuelse av det billede han hadde foran seg med alle de fryktelige linjene og de skitne fargene. Camille var motbydelig å se på. Han hadde ligget fjorten dager i vannet. Ansiktet hans så ennå ganske fast ut. Trekkene var bevart, det var bare huden som hadde fått en gullig skitten farge. det magre benete, lett oppsvulmede hodet virket karikaturmessig. håret var klistret fast til tinningene, øielokkene var trukket opp og blottet de brustne øienstenene, de sønderbitte forvridde lebene så ut som de smilte hånlig, og litt av den sorte tungen stakk frem mellom de hvite tennene. Kroppen lignet en dynge kjøtt i oppløsning, han måtte ha lidt forferdelig. Man kunne merke , at armene ikke satt fast lenger, skulderbladene stakk frem gjennom skinnet. På det grønnlige brystet tegnet ribbene seg som sorte bånd. Hele overkroppen var gått i forråtnelse. Benene var fastere, men føttene holdt på å falle av.