Det kom til meg i erindringen forleden dag en verslinje, da jeg var oppe på Voksenkollen og så utover fjorden og innover skog og vann og åser og fjell. Jeg mintes noe som Bjørnson har skrevet i en skyssbok på Toten en gang, en skyssbok som er havnet i Amerika, himlen vet hvor. Der stod det: 'Alt hvad vårt Østland eier av ynde, samler seg her på et bortgjemt sted.' Tenk for en vel-klang, for en rikdom for ens sinn - 'Alt hvad vårt Østland eier av ynde'. De vokaliske bokstavrimene eier en uforgjengelig skjønnhet. Hvorfor skal vi ikke få lov til å bevare denne årtusen-gamle tradisjon med rim og rytme, bevare den som en stor verdi.
Sist sett
