... i det jeg svarer på det De i stor høviskhet ber meg om, at hennes navn er Dulcina, hennes hjemsted Toboso, en landsby i La Mancha, og hennes stand må i det minste være en prinsesses, siden hun er min dronning og herskerinne; hennes skjønnhet er overmenneskelig, i henne blir alle de umulige og kimæriske skjønnhetens attributter som dikterne gir sine damer, fovandlet til virkelighet: hennes hår er som gull, hennes panne som elyseiske marker, hennes øyenbryn er som regnbuen, hennes øyne soler, hennes kinn roser, lebene koraller, tennene perler, halsen alabast, brystet marmor, hendene elfenben, hennes hvithet er sne, og de deler ærbarhetenskjuler for menneskes blikk, er slik etter det jeg tror og mener, at kun den klokeste betraktning kan lovprise dem og ikke sammenligne dem med noen annens.