Før søndagen var omme, ville det hele være over, og bevismaterialet ville være brent, eller på vei gjennom innvollene til 16 griser. Mason tenkte at han kunne gi ålen en eller annen godbit fra dr. Lecter, kanskje nesen hans. Og i årene som kom, kunne Mason betrakte det blodtørstige vesenet i akvariet som svømte i sine evinnelige åttetall, og vite at evighetssymbolet sto for at Lecter var død for alltid, borte for godt. Samtidig visste Mason at det er farlig å få det nøyaktig slik man vil. Hva skulle han gjøre etter at han hadde drept dr. Lecter? Han kunne ødelegge noen fosterhjem, og plage noen barn. Han kunne drikke Dry Martini laget av tårer. Men hvor skulle den virkelige moroa komme fra?