Bokelskere.no

Da hersket skjønnhet og stillhet, og dannet sammen selve skjønnhetens form, en form som livet hadde forlatt; ødslig som et tjern om kvelden, sett på lang avstand fra et togvindu, som forsvinner så fort at tjernet, blekt i kveldslyset, ikke mister sitt forlatte preg, selv om det er blitt sett. Skjønnhet og stillhet forente sine krefter i soverommet, og mellom de tildekte vannmuggene og stolene med laken over kunne selv ikke den nysgjerrige vinden og de klamme sjøgufsenes myke snute, som skubbet og snuste og spurte igjen og igjen - "Falmer dere? Forgår dere?" - forstyrre freden, likegyldigheten, uangripeligheten, som om spørsmålet de stilte, knapt var verd at tingene skulle svare: vi består.