Ja, mor, jeg har kastet bort alle mulighetene du ikke hadde. Jeg lar alt annet flyte forbi og samler meg om det vesentligste: spisingen. Jeg har kastet opp alle mulighetene du foret meg med. Jeg har kastet opp alt annet også, jeg klarer ikke ta imot noe som ikke går inn i meg, jeg kan bare ta imot ting som blir liggende på skallet, slik som blikk. Blikkene støper et skinnende skjold på overflaten av kroppen min, derfra slynges de mot andre kvinnekropper, mot de hengende pærerumpene og tjukke tanteanklene og trenger seg inn i dem og får bæreren til å skamme seg og meg til å nyte den innerste nytelsen av alle.
Sist sett
