Ingen hylle
Ingen lesedato
Ingen favoritt
Ingen terningkast
Ingen omtale
Omtale fra forlaget
"Bedre å dø stående enn å leve på knærne" er både en historisk roman og en samtidsroman. To jeg-fortellere, en morfar og dattersønnen hans, begge med samme navn, Erik Nilsen. Morfaren kjempet som frivillig i De internasjonale brigader under den spanske borgerkrigen (1936-1939), for den demokratisk valgte regjeringen og mot fascismen og opprørsgeneral Franco. Dattersønnen har gjort en fremragende akademisk karriere, men har nå mistet fotfeste i livet og søker etter et nytt meningsinnhold. I sitt sabbatsår 2012 dukker han ned i morfarens historie, og spør: Hva fikk ham til å forlate kone og barn og dra til et fremmed land for å kjempe med våpen i hånd? Hva var han villig til å ofre livet for? En overbevisende idé? Eller for å fylle tilværelsen med en dramatikk som fattigdommen på Lademoen i Trondheim ikke kunne by på?
Akademikeren møter morfaren langs en spansk pilegrimsrute, som en inntrengende stemme fra fortiden, men først og fremst gjennom systematiske nedtegnelser i notatbøker. Hans egen trygge akademiske tilværelse blir satt i relieff, og spørsmålet er uunngåelig: Ville jeg våget det samme valget?
Romanens tittel er hentet fra en tale av Dolores Ibárruri (1895-1989), La Pasionaria, og er et av den baskiske kommunistens oppildnende kamprop. «Bedre å dø stående enn å leve på knærne» var også credo for Stéphane Charbonnier, «Charb», redaktøren av det franske satiremagasinet Charlie Hebdo og én av de tolv drepte da islamske terrorister i januar 2015 stormet redaksjonen.
Egil Postmyr (f. 1958) er seniorrådgiver i Miljødirektoratet. Han debuterte som forfatter i 2011 med den historiske romanen "Drapet på Austrått", som fikk en meget god mottakelse.
Forlag Communicatio forl.
Utgivelsesår 2015
Format Heftet
ISBN13 9788292400852
EAN 9788292400852
Omtalt sted Spania
Språk Bokmål
Sider 189
Utgave 1
Finner du ikke ditt favorittbibliotek på lista? Send oss e-post til admin@bokelskere.no med navn på biblioteket og fylket det ligger i. Kanskje vi kan legge det til!
Ingen diskusjoner ennå.
Start en diskusjon om verket Se alle diskusjoner om verketMot morfars stemme fant jeg ingen lindring:" Åtteogførti av de
énogfemti biskopene i Spania var profacistiske. De drev sin propaganda
over hele verden, organiserte innsamlingsaksjoner for opprøret mot
republikken. De fikk godtroende, fattige analfabeter til å gi bort
gifteringer og smykker som hadde gått i arv. Kirken forente makten sin
med Franco, Mussolini og Hitler, mot republikken.
......For biskopene var fascismen et korstog for kristenhet og sivilisasjon,
det ekte Spania. Nå går du her og vet ikke hvilket reaksjonært ærende
du er ute i. Har du sett at biskopene beklaget noe som helst?"
Det er flere av dem, som den fra grensen til Frankrike over Pamplona
og slettene i nord, fra Navarro over Rioja, Castilla og Leon, helt
vest til Galicia og målet, Santiago de Compostela. El Camino
Frances. En annen, Camio del Ebro, strekker seg fra Katalonia og
over Monserrat. Enda flere caminoer, men uansett hvor de begynner i
Europa, så fører de frem til det samme stedet, den hellige disippel
og helgen St. Jakobs grav.
St. Jakob ble halshugget av kong Herodes. Han mistet hode i Jødeland i år fireogførti etter Kristi fødsel, men legemet ble ikke begravd der, skal vi tro historien, eller myten. Disiplene hans tok seg bryet med å frakte liket over Middelhavet og til det som senere skulle bli Spania, ja, helt til vestkysten, til Galicia. En engel skal også ha medvirket under likflyttingen.
Morfars stemme: "Erkebiskopen av Santiago de Compostela kalte oss for en bande forbrytere. St. Jakob var den fascistiske hærens skytsengel, og Franco ga ham æren for å ha vunnet slaget ved Brunete. De feiret ham den femorgtyvende april. Husker du ikke at jeg fortalte deg om dette?"