Jeg har derfor laget en liste over 10 privilegier jeg mener heterofile har og som vi homofile ikke har.

1. Når heterofile har funnet seg kjæreste er det ingen som fnyser, gråter, er eller grøsser på grunn av kjærestens kjønn.
2. Heterofile trenger ikke å fortelle at de er heterofile, alle tar det for gitt.
3. Heterofiles seksuelle legning er ikke et skjellsord.
4. Heterofile par kan være ganske sikre på at naboen ikke vil reagere negativt på at de lever sammen.
5. Heterofile par kan åpenlyst vise sin kjærlighet uten å være redd for blikk, skjellsord eller å bli slått ned fordi de viser sin heterofile kjærlighet.
6. Heterofile kan gå inn i en hvilken som helst bokhandel, videobutikk eller musikkforretning og gjenfinne sin seksuelle legning i nesten 100& av utvalget. (Når hørte du sist en kjærlighetssang som handlet om han og han eller hun og hun?)
7. Heterofile trenger ikke å være bekymret for om folk akseptere deres seksuelle legning.
8. Heterofil kan oppføre seg tåpelig uten at de trenger å bekymre seg for at det skal tilskrives deres seksuelle legning.
9. Heterofile blir ikke utsatt for for forsøk på "helbredelse" eller dordømmelse på grunn av sin seksuelle legning.
10. Det finnes ingen land i verden som straffeforfølger heterofil seksuell legning.

Diskriminering handler om hva vi ser og hva vi ikke ser. Diskriminering handler om viljen til å se og om evnen til å se.

Kirkens voldsomme engasjement mot homofile har forundret meg. I en tid da det er uendelig mange oppgaver å fokusere på, hvor krig,sult, urett ødelegger mennesker, velger kirken å legge sine krefter i å hindre kjærligheten mellom to av samme kjønn. Hvordan kan man forklare et slikt fenomen?

At kirken ikke har akseptert meg som homofil har vært like vanskelig for meg, som om min egen familie ikke skulle ha akseptert meg. Om du treffer noen som har blitt utstøtt fra sin egen familie fordi de er homofile, så sier du vel ikke: Kan du ikke bare lage deg din egen familie, eller finne en ny?

Problemet er at folk forusetter at jeg er heterofil inntil jeg har sagt noe annet.

Når vi sammenligner med de fleste andre land i verden har den homofile frigjøringen i Norge kommet langt på kort tid. Det tror jeg de fleste er enige om. Personlig har jeg opplevd at min sivilstatus har fulgt samfunnets lovendringer. Jeg har gått fra å være samboer, til partner og til sist ektefelle, til samme mann over en periode på 25 år. I dagens Norge er det lett å glemme at jeg ble født kriminell. Det er lett å glemme at de rettighetene homofile har i Norge er kjempet frem av relativt få mennesker, på relativt kort tid og under stor motstand.

Flere har sagt til oss at vi kunne jo godt ha invitert til fest eller laget et rituale på egenhånd. Kanskje vi til og med kunne ha funnet en prest som ville velsigne ekteskapet i en kirke. Selvfølgelig kunne vi gjort det. Dette er imidlertid ikke et spørsmål om kreativitet og artige innfall fra enkeltindivider. Å gifte seg er en offentlig handling og det var denne offentligheten som ble tatt fra oss. Vi ble henvist til et skjema og en postkasse. Jeg kan ikke forstå det som annet enn diskriminerende.

Debatten om vi er født eller blitt homofile har pågått i mange år og pågår forsatt. Man kan jo spørre seg hvorfor det er mer interessant å finne ut hvordan vi er blitt de vi er blitt fremfor å spørre hvorfor vi ikke får være de vi er.

[...]Tro kan flytte fjell! Men denne seieren kom ikke fordi hadde sittet og småpratet over kaffekoppene. Den kom fordi noen hamret på kirkens dør inntil døren omsider åpnet seg.

Det er ikke bare homofile som opplever forskjellige kommentarer som sårende. Andre minoriteter opplever det nesten daglig. Språk er ikke bare makt. Språk er med på å forme hvordan vi ser på oss selv og samfunnet rundt oss. Språk er meningsdannende.