En debut som evner å se og beskrive

Tidlig nittitall, september, soppsesong på et kurshotell på Sørlandet og to mennesker i anslagsvis trettiårene som møtes på et soppkurs. Bokas bakside bebuder en kjærlighetshistorie, og omslaget viser en side fra en gammeldags soppflora med noen av de giftigste slørsoppene. Plottet blir således nokså opplagt: Det går mot et dødsfall, det interessante blir både hvem og hvordan.

Hånes dyrker beskrivelsens kunst fra det entusiastisk geniale til det fortapt repeterende, men variasjon i sanselig rytme og språklig musikalitet redder de fleste av beskrivelsene godt inn:
"/.../ den lyse sausens små punkter av grønne krydder når den pisker opp en liten glede i toppsjiktet av maten, av estragon i akkurat så store mengder at den ikke kjører utfor, og timian som sammen med lammekjøttet har et reint polerende effekt på denne lykksaligheten. Alt dette i fløte fløte som er teppet der alle ligger med alle /.../" (fravær av skilletegn og bruk av små bokstaver er en del av uttrykket, ganske konsekvent gjennomført).

"Vi ser" er det vanligste fortellegrepet: Hånes prøver å registrere personer og situasjoner utenfra. Forfatteren gjør et ærlig forsøk på å gi leserens fantasi spillerom ved la være å forklare, men heller stille spørsmål ved aktørenes motiver og beveggrunner, det lykkes av og til, men grenser tidvis mot det skjematiske: "Hva skal til for å fotografere dette øyeblikket av advarsel? Kan det i det hele tatt fryses?" eller "Hvor stor var sannsynligheten for at det skulle hende nettopp her nå disse to denne sammenhengen?"

Etter å ha lest boka sitter jeg småfornøyd med at det gikk som det måtte både med kjærligheten, tjernet (ikke havet, nei) og døden, og tenker at litteraturen har fått en stemme som evner å sanse, nyte og beskrive. Det er slettes ikke dårlig.