Dette er en ok amerikansk college-thriller, en bok med tilløp til dannelsesroman, krim, mystikk og universitetssåpe. Et fornøyelig miks som dessverre tværes ut på 514 sider.

To unge menn, to voksne kvinner og to studiner i en universitetsby i New England deltar i såpen. Guttene er Perry Edwards, en streiting fra provinsen Bad Axe og Craig Clements-Rabbitt, en blasert forfattersønn fra en større by. Damene er Shelly Lockes, en singel lesbisk musikkprofessor i førtiårene og Mira Polsson, en lovende antropologiforsker og nybakt tvillingmor med hjemmeværende far og ekteskapelige problemer. Jentene er Josie, en slem og promiskuøs brunette og Nicole Werner, en blond og uskyldig skjønnhet fra provinsen ”Bad Ass”. Guttene deler rom og jentene er, i tillegg til å være hybelvenninner, medlemmer i Omega Theta Tau-søsterskapet, som igjen er en del av Det heleniske søsterrådet.

Musikkprofessoren Shelly Lockes blir vitne til en trafikkulykke der en bil har kjørt av veien. Hun ser en blond jente i tjueårene ligge på bakken, sannsynligvis slengt ut av bilen, og en gutt på samme alder knele over henne i måneskinnet. Shelly tilkaller hjelp og forlater åstedet. Omtrent på samme tid blir en studine fra samme kull som Nicole Werner meldt savnet. Foreldrene fortviler, men pressen er mistenkelig taus om forsvinningen og politiet nedprioriterer søket.
Perry Edwards maser seg inn som privatistseminar på seminaret til Mira Polsson ”Death, Dying and the Undead” for å finne ut mer om døden til den vakre Nicole Werner, som var hans skolevenninne fra Bad Axe og kjæresten til romkameraten Craig. Perry påstår at Nicole ikke er død.

Nicole skal ha gitt sin far et løfte om ikke å ha sex før hun gifter seg, og ble medlem i Omega Theta Tau-søsterskapet på universitetscampus. Organisasjonen er mektig, den krever komplett lydighet og lojalitet, den utsetter jentene for isolasjon fra omverdenen og til tider grov trakassering (hazing). Aspirerende søstre skjenkes sanseløse på tequila, hyperventilerer og får hovedpulsårene i halsen klemt slik at de besvimer. Deretter legges de i kiste, mens de andre jentene står rundt og synger. Da aspiranten kommer til seg selv, blir hun født på ny som en fullverdig søster, derav navnet på ritualet og romanens tittel, ”raising”.

Etter hvert som forholdet mellom Perry, Craig, Josie og Nicole beskrives gjennom minnene til guttene, blir det klart at Nicole ikke er så blond, naiv og kysk som hennes kjæreste tror, Craig er ikke så trøtt av dage, Perry er ikke så streit og kjedelig. Den eneste det ikke er noe tvil om er Josie – hun er bare manipulerende og maktsjuk.Til slutt søker de fire ”snille” protagonistene sammen, setter i hop sine kunnskaper og versjoner av sannheten, og en oppklaring av forbrytelsen foreligger.

Laura Kasischke kan skrive, og hun kan konstruere parallelle historier og forløp som fletter seg inn i hverandre. Hun kan sine interiører, bylandskap og dialoger. Kasischke gjenskaper mørke, kulde, en sterk uhygge og klaustrofobi i universitetskorridorene og på campusområdet. Fortellerstemmen i boka er autoritær, men ikke slitsom. Likevel oppleves språket som glatt, lesingen ”sklir ned” uten at man kan feste seg ved nevneverdig original metaforbruk eller underliggjøring. Kasischkes styrke ligger i skildringene av relasjonene, som blir anskueliggjort ved hjelp av godt poengtert replikkveksling. Det er fornøyelig å bli kjent med en verden av broder- og søsterskap (fraternity/sorority) ved amerikanske universiteter.

The Raising faller mellom flere stoler – plottet er ikke skrudd tett nok sammen til at det kan leses som en ordentlig thriller, og språket er ikke undrende og litterært nok til å droppe klappjakten på ”hwo dunnit” og hevnen på slutten, som det forventes i thriller-sjangeren.