Ingen lesedato
Omtale fra Den Norske Bokdatabasen
13. oktober 1972 styrter et fly i Andesfjellene, og 32 av 45 passasjerer overlever. Forfatteren var en av dem, og i denne boken forteller han om ulykken og hans ferd over fjellene for å hente hjelp.
Omtale fra forlaget
Fredag 13. oktober 1972 mister et fly kontrollen over Andesfjellene. Begge vingene rives av i møtet med fjellsidene, og flyet styrter i en snødekt dal, langt fra folk. 32 av de 45 om bord overlever styrten, men når redningen kommer 72 dager senere, er det bare 16 igjen. De overlevde oppholdet i bitende kulde ved å spise av de døde. En av de overlevende var Nando Parrado. Det var han som gikk gjennom fjellheimen og skaffet hjelp. Historien om Nando, flystyrten og Andesfjellene er kjent for en hel verden. Det er vår tids mest spektakulære overlevelseshistorie.
Forlag Publicom
Utgivelsesår 2010
Format Innbundet
ISBN13 9788292526415
EAN 9788292526415
Genre Personlige beretninger
Omtalt sted Argentina
Omtalt person Nando Parrado
Språk Bokmål
Sider 325
Utgave 1
Finner du ikke ditt favorittbibliotek på lista? Send oss e-post til admin@bokelskere.no med navn på biblioteket og fylket det ligger i. Kanskje vi kan legge det til!
Det er ikke noe annet å si enn at dette var en fantastisk bok.
Jeg har begynt på den for andre gang.
Tommelen opp for Nando Parrado. Terningkast 6.
Altså....WOW! jeg har ikke ord. Jeg var full av forutintatthet før jeg leste boken, nå er alle disse mennene mine helter <3 Den må bare leses. Det er den absolutt sterkeste overlevelseshistorien jeg noengang har lest. ALL min respekt !
Livet er dyrebart og det bør leves helt og fullt fra hjertet og med kjærlighet.
Det hastet rett og slett ikke med å bli voksen.
Hvert steg jeg tok, var et steg jeg stjal tilbake fra døden.
Det var Guds hånd som førte oss ut av fjellene.
Gud gå oss livet tilbake i fjellet og gjorde oss til brødre.
Da vi trodde at du var død, gå han deg livet tilbake slik at du senere , sammen med Roberto, skulle bli hans budbringer i søken etter frelse for oss alle.
Det var min egen frykt som gå næring til det sinnet og den frustrasjonen jeg følte overfor ham.
Jeg mistet troen på balansen min. Og aldri før hadde jeg følt meg så konsentrert og til stede.
Den korteste veien er den beste veien.
Det skar meg i hjertet å tenke på at jeg var hans eneste håp, og at denne håpløse ekspedisjonen var hans eneste mulighet for å overleve.
Se fremover, du kommer til å ha en fremtid. Du kommer til å få et liv.
Hans urokkelig tro på egne verdier og avgjørelser- var det samme som nå forhindret ham i å tilpasse seg nederlaget og gjenvinne balansen.