Nå merket jeg hvor uinteressert jeg var i den praktiske normaltrivialismen. Å bli viklet inn i en trist og dum historie. Det orket jeg ikke.

I den tilstanden han er nå, vet han ingenting. Jeg vet i stedet alt. Alle de andre er uvitende, uten innsikt i noe som helst, annet enn denne normative menneskeligheten sin. De snakker om å skrike til kjerringa si, ljuge og fortie, og samtidig er de så avhengige av hverandre, all denne dritten som folk har blitt tvunget til å vokse seg inn i, og som skal være så fordømt viktig og menneskelig, fordi det er oss det da, sånn lever vi, i elendigheten vår.

Han var ikke kapabel til å skjønne dybden i utsagnet. Han bare skreiv denne bisetningen sin, ikke noe mer, at "museet til Hanssen er genialt og forvirrende". Selvfølgelig, uttrykket "forvirrende", det hørte med, var helt naturlig forekommende, noe som så å si forklarte at hele dette museet mitt måtte avspises med en bisetning, der man ellers skreiv side opp og side ned om hoppbakker, blåfarger og kunstlaboratorier. For hadde det virkelig vært genialt, virkelig, ville det gjennomtrengt alt, også artikkelen, da ville jo jeg og museet fått en fyldig beskrivelse, ettersom det geniale alltid er så oppsiktsvekkende som det er, det sier seg selv. Dermed ble hele den fordømte artikkelen, hvor mitt museum og meg ikke ble omtalt annet enn gjennom en bortgjemt bisetning, en sublim bekreftelse på at det geniale ikke kan finne sted. Det geniale er per definisjon overspent og forvirrende. Derfor, i journalistens egen forståelesehorisontale verden var alt om meg og museet mitt da bare dobbel forvirring! Slik ussel retorikk ble jeg utsatt for.

Man skal være påpasselig når tidene er slik at folk ikke har evne til å la seg forlede av noe som hører til fiksjonene og drømmene lenger. Det er farlig når menneskene ikke lenger lar seg lure, forlede av eventyr. Det eneste de lar seg fortrylle av er den såkalte virkeligheten.