"Jeg levde sammen med en kvinne en gang", sa han. "Hun mente at de eneste ekte handlingene var de kyniske, for de kunne aldri være en hyklers verk."

"Hvordan tar Jerry og Tom det?" spurte Ester. Hun nektet å kalle dem Tom og Jerry. Å oppkalle barn etter tegneseriefigurer anså hun i bunn og grunn som et overgrep.

En rekke løfter hadde Ester fått anledning til å gi seg selv etter sine sørgelige erfaringer på kjærlighetens slagmark, og et av dem var at hun aldri mer skulle være så imøtekommende at hun ble oppbrukt. Pinefullt hadde hun kommet til den erkjennelse at verden ikke fungerte slik den burde, og at hun var pent nødt til å tilpasse seg dens skavanker. Også dårlige lover måtte følges, deriblant denne: Det som fantes i større kvanta enn det sjelen og kroppen begjærte, sank i verdi. Hvis man hele tiden sto til rådighet, ble man uinteressant.

De snakket og snakket. For Ester fantes det ikke noe herligere enn dette, å kunne snakke og snakke med noen som svarte og svarte.
      "Hvordan kommer det til å gå med verden, tror du", kunne hun spørre, bare for å holde praten i gang. "Alt ser jo så mørkt ut."
      Og han svarte: "Det kommer til å gå ganske bra med verden, omtrent som det alltid har gjort. Mørkt er bare et annet ord for ubalanse, og ubalanse blir rettet opp, hvorpå det oppstår en ny ubalanse som man da begynner å bekymre seg for."

Kathleen mente ekteskapet hans i praksis var oppløst siden han var sammen med henne. Etter det var alt bare et tidsspørsmål. Og han begikk samme feil og trodde at Kathleen fungerte på samme måte som ham. Kathleen tenkte: Hvis han er utro mot sin kone, så er det fordi han vil skille seg. Skuespilleren tenkte: Hvis hun innlater seg med en gift mann, så er det fordi hun vil være elskerinne. Og begge tok feil, siden ingen av dem evnet å forstå den andre slik den andre forsto seg selv.
      "Eller så gjorde de det, men nektet å godta det de så", sa Ester.

Ekorn fikk Ester Nilsson til å tenke på verdens urettferdighet. Uten de søte øynene og ørene, den buskete halen og måten de satt og holdt en kongle på, ville de bare vært noen ekle rotter som mennesker ville jaget vekk.

Denne kvelden skulle de se En sporvogn til begjær. De drakk opp vinen og bega seg til teateret.
      "Bare de ikke har forandret på alt og flyttet handlingen til en svensk forstad eller noe annet søkt", sa Fatima på vei inn i salen. "Kan vi ikke gå i pausen i så fall? Nei, det skal man ikke gjøre, det er respektløst, men jeg synes ofte at stykkene slik de ble skrevet, er mer interessante enn endringene. Det er stykket vi vil kjenne igjen, ikke virkeligheten. Den får vi nok av på nyhetene."