Jeg har bare to innvendinger mot denne boka, så jeg kan like godt få dem unna med en gang: Boka skulle hatt kart. Jeg er ikke helt stø i Middelhavets geografi, og det hadde vært gøy å se steder som Korint, Kolossai, Efesos og Galatia plottet inn. Og omslaget er håpløst. Gullbokstaver på lys bakgrunn er så lavkontrast som det kan bli.

Resten: Kanon! Jeg har vært i en del gudstjenester i mitt liv, men mitt forhold til Paulus er like overfladisk som de fleste andres. Jeg forbinder Paulus med "kjærlighetens høysang" (tro, håp og kjærlighet) og at han har blitt brukt som argument mot kvinnelige prester.

Denne boka nyanserer dette. Mye takket være Jorunn Øklands essays til hvert av brevene, og ikke minst det lange innledende essayet. Hun lærte meg mer om Paulus enn mine 44,5 år til sammen.

I alle kirkebryllup leses Paulus' ord om "tro, håp og kjærlighet". Det er en av de vakreste delene av Paulus' brev, men også merkelig å lese i sin sammenheng, for de er så utypisk for resten av det han skriver. Paulus levde i årene rett etter Jesu død. Brevene hans er mest oppmuntringer til menighetene rundt Middelhavet, med forsiktige formaninger om hvordan de burde leve fram til Jesu tilbakekomst. (Paulus trodde, som de andre første kristne, at den var nært forestående.) Den delen av 1. Korinterbrev som leses i alle bryllup har mest av alt blitt en kirkelig evergreen fordi "det er skralt med mer positive ekteskapstekster å ta av i Det nye testamentet", som Økland skriver i forordet. Om bare kristendomstimene på skolen var like velformulerte som henne.

Og dette med kvinner og deres plass i forsamlingen? Jeg finner få spor av Paulus som kvinneundertrykker i brevene, han har et påfallende moderne syn på forholdet mellom kjønnene. (Han er derimot ikke spesielt opptatt av at slaver har krav på frihet.) Dessuten er det vanskelig å vite hvilke brev som er ekte Paulus-brev, og hvilke som er imitasjoner eller tillagt ham uten at han hadde noe med dem å gjøre.

Sterkt anbefalt!