I Lidenskapens vinger fra 1987, regissert av Wim Wenders, er det en englemetafor. Denne engelen har hentet sitt stoff fra Paul Klees Angelus Novus som Walter Benjamin bruker i sin ninth thesis of history (The Concept of History). Wim Wenders sa at han hovedsaklig hentet inspirasjon derfra, og hos poeten Rainer Maria Rilke, 'Critiqueren'/filosofen Walter Benjamin og fra sine turer i Berlin. Han fant også noe i ei låt av The Cure som jeg har glemt å spore opp. Han hørte denne i bilradioen omkring 1985-6 om jeg regner rett, men jeg tror ikke den fungerte som noe mer enn en kickstart.
Walter Benjamin og Hans-Georg Gadamer, som jeg har med her, er ikke simpelt hen tørre filosofer. De regnes som to av 1900tallets største litteraturkritikerne, og de individuelle essays er tilgjengelige også for de som ikke har en særinteresse.
Paul Klee er en av modernismens fremste malere og Rainer Maria Rilke har funnet hjertet til mange, mange lesere særlig de siste åra. Han, kanskje litt etter Hölderlin, Goethe med flere, regnes som en av Tysklands største poeter.
Wim Wenders kårer jeg personlig til Tysklands andre største regissør etter Werner Herzog. Siden jeg skriver dette innlegget tar jeg meg slike friheter.
For å forstå film er det ikke nødvendig å lese noe som helst. Dette har vært et mer faglitterært prosjekt, og det har derfor vært nødvendig å støtte opp påstander.
Først nå som statene blir gjennomsiktige med Wikileaks kan denne bortgjemte filosofien bli gjennomsiktig for folket også. Dette er prosjekt innenfor (filosofisk) estetikk. Nå vet man det.
Særlig hans essay "The Storyteller", som man finner inkarnert i Homer, The Aged Poet i Lidenskapens Vinger. "The Work of Art on the Age of Mechanical Reproduction" (217-251) som er en analyse av kunstverkets rolle i en erfaringsløs tid: Romanens tid, og ikke fortellerens tid, for å snakke med "The Storyteller". Og til slutt blant de viktigste: "Thesis on the Philosophy of History" (253-264), hvor man finner en tese med Klees Angelus Novus.
I hans Epistemo-Critical Prologue analyserer han ideers eksistens som døende og ikke i utvikling, og om i utvikling, så dør noe ved dem. Dette er alt Angelus Novus kan se. Dette er i bakgrunnen i mange essays, og dette tidlige veldig tungskrevne verket fungerer best om man virkelig vil gå i dybden.. Men ikke les denne først, slik jeg gjorde.
Der Himmel über Berlin og Berlin Childhood Around 1900 er begge en slags homage for Berlin, selv om Benjamin aldri trivdes for mye der. De tar begge bruk av en spesiell forståelse av minner og sted, og begge har med seierssøylen.
En allegori over hjertets muligheter, og hvorfor kjærligheten eller sorgen ikke strekker seg helt til det ekstreme? Slik gjør engelen det, og er derfor ikke et individ. Her har vi barnet som lever i fullendt autentisitet, den voksne som glemmer (deathless, that bitter beer that tastes so sweet to the drinkers, if he chew fresh diversions with it", kontra barnet som ikke frykter sin skjebne), og engelen som møter barnet og de sørgende mennesker. Slik som hos Wim Wenders.
Denne fantastiske filosofi og litteraturkritikeren som jobber innenfor hermeneutikken har et relativt likt standpunkt som Benjamin, Ponty og Rilke, og da særlig Heidegger.
Hans essay "Raimer Maria Rilke's Interpretation of Existence: On the book by Romano Guardini" (139-151) og "Mythopoietic reversal in Rilke's Duino Elegies" (153-171) var en veldig oversiktlig og dyp analyse som er grei å lese sammen med Duineserelegien.
Dette er det viktigste verket innen kunstforståelse overhodet. Kun innefor kunstens rammer mener jeg Aristoteles ikke er en voldtekt av Platon. Ser man filmen nært nok, ser man at den tilfredsstiller behovene lagt fram hos Aristoteles.
Slik som Benjamin, Rilke og Wenders er prosjektet i denne forrykende bra boka å "gripe tingene", samtidig som den er en kritikk av vitenskapens posisjon og menneskets moderne forståelsesvis.
Også et prosjekt om forståelse og kunst i eksistensiell forstand. Denne boka, sammen med hans essay "The Question Concerning Technology" har jeg hatt i bakhodet gjennom tolkningen og er fin for sitt tankestoff, selv om det ikke er Benjamin eller Rilke.
Alltid fint med litt bakgrunnshistorie. Denne var noe tung, men sammen med litt Benjamin og ellers kunnskap i filosofi gjør den sin nytte. Men mest for å finne knagger å henge Benjamin på. Tror boken kunne blitt skrevet langt lettere. Men da igjen: Benjamin kunne sikkert ha skrevet langt lettere.
Viktige elementer i filmen: Stones, Human Beings, and Angels. Denne går redelig gjennom Benjamins historiesyn og betydningen til disse elementer.