Tanken på - og ideen om - den store amerikanske romanen rager høyt der oppe i litteraturhierarkiet. Og for hver tid, en ny slik koloss; fra Herman Melville til Joyce Carol Oates.
Jeg elsker Den Store Amerikanske romanen. Dette er min høyst subjektive liste, hvor det ikke er en ulempe at det amerikanske samfunnet og det tjuende århundret beskrives fra odde og aparte innfallsvinkler. Hovedpersonen kan like gjerne være Holden Caulfield (selv om han egentlig er langt unna min liste), som tegneserieskaper eller tvekjønnet.
Goes without saying at jeg gjerne tar tips!
Jeg drar alle de tre bøkene i trilogien om Frank Bascombe inn under ett: The Sportswriter, Independence Day og The Lay of the Land.
Mener disse tre bøkene til sammen utgjør den ultimate Store Amerikanske Romanen. Både det indre og ytre planet tar presist temperaturen på det amerikanske samfunnet, og danner et sylskarpt bilde av årene 1984 til 2007.
Man blir klokere på det amerikanske samfunnet av å lese Richard Ford.
Jonathan Franzen: Gå og legg deg!
Den kinesiske tjeneren og familievennen Lee? Samuel Hamilton? To av litteraturhistoriens mest helstøpte karakterer!
Moral, etikk, verdenskrigens destruktive virkning på både familier og samfunn, personlige kvaler, anger og desperasjon; alt smelter sammen til stor litteratur hos Steinbeck.
Som tilfellet er med Richard Ford, regner jeg også Cormac McCarthys "Grensetrilogien" som ett verk, og da er den selvskrevet på en liste som dette.
McCarthy fortjener Nobelprisen på denne kraftanstrengelsen alene. Når du er ferdig med denne boken kjenner du deg litt fattigere, for du kan ikke gå tilbake hit for første gang på nytt (for å radbrekke en ganske fin omtale av Per Pettersson).
To temmelig utypiske amerikanske helter - guttene Josef Kavalier og Sammy Clay - driver leserne gjennom sine halsbrekkende arbeidsdager, hvor de vekselvis fungerer som tegneserieskapere og personlig motiverte nazijegere.
På den måten innvies vi som lesere i en helt annen måte å betrakte det amerikanske samfunnet på.
Og Michael Chabons prosa er en fryd. Bestandig.
All right, så er det mye armer og bein med De Lillo i Underworld, men anslaget er fabelaktig.
Settingen, baseballkampen, "the shot heard 'round the world", J. Edgar i losjen sin... Perfekt! Og et ganske glitrende bilde å bruke dersom du skal spinne din verden fra en rekke samfunnslag og bakgrunnshistorier.
Perfekt grep. Håndverksmessig storytelling resten også!
Lett å la seg friste av et sånt anslag, forresten... En norsk forfatter har nylig gjort det, også...
Ahh... Storytelling, ja, her på sitt beste. Fra en tyrkisk kystby ca. 1920, via et Chicago under forbudstid, et Detroit i ferd med å sementere seg som Motor City på femtitallet, til hovedpersonens fødsel og oppvekst på syttitallet.
Identitet som ledemotiv kan aldri være feil i den store romanen, og i akkurat dette tilfellet er hovedpersonens identitetssøken alt annet enn strømlinjeformet.
Eugenides skriver sånn at det ser enkelt ut...
Det er for få kvinner på denne listen. Åpenbart. Jeg ser det nå som jeg tenker på Atwoods prestasjon i Den blinde morderen.
Den store amerikanske romanen som science fiction? Ja da. Den store amerikanske romanen som utforsker kjønnsroller i det tjuende århundre? Selvsagt!
Kombinasjonen av de to historiene - og enkeltskjebnene de personifiserer - er lysende.
"Call me Ishmael"... Fryser på ryggen hver gang!
(Dessuten obligatorisk)
Men altså: Kan egentlig et kontrafaktisk verk - altså et verk hvor man beskriver et alternativt historieløp, en virkelighet basert på hva om - kvalifisere til den store amerikanske romanen?
Naturligvis. Fordi det Philip Roth gjør i The Plot against America er både å beskrive et amerikansk samfunn som er umiddelbart kjent for oss (og han gjør det med prosa skarp som en klar septembermorgen), men på samme tid skremmende uvirkelig.
Dette er (i mine øyne) Roths aller, aller beste.
Og kanskje kunne American Pastoral passet bedre på denne listen? Tja. Det er mye å lese om hansker, da...
Den Store Amerikanske Romanen skal favne store deler av et århundre. Den skal favne borgerettskamp og klassereise. Den skal utvise skjønn i møte med subgrupper og motkultur.
"Sang i tid og rom" gjør alt dette. Den er stor i alle ordets pokkers betydninger...