Synes jeg virkelig denne er bedre enn Bydelsbuddha? Jeg tror nesten det. Både Syal og Kureishi er morsomme, men jeg tror denne også er mer dyptpløyende. Selv om den også er lett og folkelig som en birminghamsk versjon av Skyskraperengler. Velskrevet er den også.
Veldig, veldig morsom. Og Kureishi var også vel et tiår tidligere ute enn det som etterhvert skulle bli en bølge av slik litteratur. Den første av den nye generasjone, etter den forrige med Sam Selvon... og nå har jeg glemt hva han heter.
Den begynte glimrende, men tapte seg etterhvert i usannsynlighter, så vidt jeg kan huske.
Denne kom for meg i kjølvannet av White Teeth, som om den kastet seg på en bølge, så og si.
Mye usannsynlig og overfladiske personskildringer og analyser, men noen tvister gir allikevel litt grunnlag for ettertanke.
Som litteratur fant jeg den ikke så veldig interessant, men problemstillingen er jo absolutt forut for sin tid.