"Jeg har visst alltid hatt litt større fart enn resten av verden. Det er vel derfor jeg sitter her.[...] Lamont pleide å si at jeg var skapt for høye hastigheter. Det stemmer; verden har alltid virka litt for treg for meg." Speed Queen, s. 16
På et av de siste sidene i sin halv-biografiske "Om å skrive", lister Stephen King opp de titalls bøkene han hadde lest året før bokas utgivelse. Jeg har ikke boka her foran meg, men så vidt jeg husker består lista av noenogsøtti bøker, og en av disse er heter "Speed Queen".
Mer enn ti år etter at jeg leste boka, husker jeg fortsatt hvordan tittelen fikk meg til å stoppe opp, gå på Yahoo og lete etter et utdrag. Enda dette var tidlig i 2000-tallet og bokutdrag ikke fløt omkring, måtte jeg gi opp søket etter noe sånt som et kvarter. Men jeg glemte aldri tittelen.
Rundt 2004/2005, mens jeg saumfor krimbokhylla på biblioteket på Lillehammer, sto den plutselig der foran meg. Jeg kunne nesten ikke tro mine egne øyne. I ettertid liker jeg å tro at det gikk flere sekunder før jeg strakte ut hånda og dro den ut.
Men det er mulig at det er noe hjernen min har kokt opp senere. Det jeg derimot er sikker på hendte er at jeg sto noen minutter foran hylla og leste de tre første sidene. Stående. Så lukket jeg igjen boka, sikker på at jeg ikke ville lese et ord til av den på noen dager. Jeg ville utsette det. Spare på boka. Det er det jeg ofte gjør med bøker som best kan beskrives som en perfekt rekke med dominobrikker som danner et perfekt mønster. Jeg vil ikke utsette meg for dem i et stort sjafs.
Det sier seg selv at ikke alle bøker fremkaller en slik reaksjon. De få som gjør det, er likevel så nær mitt hjerte som leser at jeg har gitt dem en spesiell plass i bokhylla mi. Og der står de på rekke og rad: "Mitt navn er karmosin", "En bønn for Owen Meany", "Purpurfargen", "La oss ikke gå til hundene i kveld", "Shaking hands with the Devil", "Kamerat Napoleon", "Gråt mitt elskede land", Speed Queen" osv. Jeg beundrer dem på avstand. Og av og til, når jeg har lest en forferdelig dårlig bok, drar jeg ut en av dem og leser et par sider, og blir påminnet om hvorfor jeg leser.
Marjorie "Maggie" Standiford, hovedpersonen og fortelleren i Stewart O'nans roman fra 1998, er også en leser. Hennes favorittforfatter er, ikke overraskende, Stephen King, og referanser til hans forskjellige bøker dukker titt og ofte i boka. Men Maggie er ikke en ordinær bokleser. Hun er også en massemorder som sitter i dødscelle i Oklahoma, dømt for sin delaktighet i nedslaktingen av nesten ti mennesker.
Brutaliteten i ugjerningene og det faktum at hun kommer til å bli den første kvinnen som henrettes på flere tiår, har skapt et enormt marked for bøker om saken. En av dem som allerede har foret dette markedet, er en av Maggies medskyldige, Natalie Kramer.
Å si at Maggie syder av raseri over løgnene hun mener blir servert i Natalies bok, er en underdrivelse. Som hun innrømmer et sted i boka, ville hun ikke hatt noen skrupler mot å hyre noen til å ta sin tidligere venninne av dage. Men hun har ikke slike midler. Hun har ikke en gang penger som hun kan gi i arv til sønnen på utsiden. Det er der Stephen King kommer inn i bildet.
King har, via Maggies advokat, Mr Jefferies, kjøpt rettighetene til Maggies liv. Boka, som Maggie er overbevist om vil knuse Natalies oppdiktede løgner til pinneved, er likevel avhengig av at hun samarbeider med forfatteren. "Speed Queen" er derfor utformet som en korrespondanse med forfatteren, men ikke slik man ville anta.
I stedet for å være en serie brev mellom forfatteren og fangen som åpner med "Kjære mr King", eller "Kjære Maggie", leser Maggie historien inn på tape. King kommer aldri til ordet. Men vi aner hans nærvær gjennom Maggies retoriske spørsmål om hvorfor han vil vite om det ene og det andre.
Den ledige tonen i transkripsjonen, som boka skal være en resultat av, og settingen gjør "Speed Queen" vanedannende. Du kan, tør jeg påstå, åpne hvilken som helst side i boka, lese noen få linjer og bli grepet. Det blir i hvert fall jeg hver gang jeg leser den, og slik har det vært i mer enn ti år.
"Speed Queen" er spennende ,men ikke oppjagende. Rørende, uten å være sentimental. Brutal, men ikke grotesk. Morsom, autentisk og original. Men viktigere enn hva den er, er hvordan den er. Og den beste beskrivelsen jeg kan komme på, er at "Speed Queen" er en blanding av Terrence Malicks "Badlands", Quentin Tarantinos "True Romance" og Stephen Kings "Dolores Claiborn".
Gjør deg selv en tjeneste og les denne krimklassikeren!
