Vanligvis er jeg veldig opptatt av hvordan bøker er skrevet på - språkbruk, oppbygning osv - og mister ofte tålmodigheten hvis boka er for lettlest. Men i dette tilfellet var det nettopp bokas tema som var mest interessant.
Den er angivelig ment som en introduksjon til pave Frans, skrevet i løpet av et kort tidsrom, uten tvil for å imøtekomme det store behovet for å vite mer om tidligere kardinal Bergoglio. Og det oppfyller boka til fulle - den er delt i tre deler, der den første og lengste dokumenterer viktige dager og anledninger i Bergoglios første tid som pave; fra de første ordene til folket på Petersplassen etter konklavet, til møtet med pave Emeritus Benedikt XVI og møter med andre religiøse overhoder. Alle disse hendelsene inkluderer tekstutvalg fra pavens taler og prekener hvor forfatteren stopper opp for å kommentere enkeltutsagn, noe som gir kapitlene litt teologisk dybde uten å virke ekskluderende eller elitistisk.
Det er nemlig i høyeste grad en bok for folket - den religiøse andelen i det minste. For selv om bokas bakside annonserer at den er interessant lesning for både troende og ikke-troende, har jeg vanskeligheter med å forstå at en ateist vil komme seg igjennom boka uten å miste tålmodigheten eller bli provosert.
Jeg sitter igjen med en følelse av at denne boka heller er skrevet om en katolikk, av en katolikk og for et katolsk publikum - det er "vår" pave det er snakk om. Ettersom jeg er katolikk selv blir boka desto mer inkluderende for meg personlig - da pave Frans ble valgt og kom ut på balkongen i Peterskirken for første gang fulgte jeg med live via vatikanradioens streamingtjeneste på youtube, og fikk også sett milepæler som og den første Angelus-bønnen fra Petersplassen på italiensk TV. Derfor er det spesielt å gjenoppleve disse hendelsene fra et annet synspunkt (nesten som et behind the scenes-klipp, bare i tekstlig form).
Bokas andre del er viet et innblikk i pavens biografi, mens den tredje og siste delen er et knippe sitater (noen er også gjentagelser fra del 1 av boka) fra pavens taler, prekener, brev eller annet, sortert etter tema og skal i følge forfatteren kunne brukes til refleksjon og bønn.
Forfatteren oppfyller ikke akkurat et krav om nøytralitet; han avslører mange ganger gjennom skrivestil at han selv er blitt offer for "Frans-effekten" og fremhever stadig hvordan pave Frans bryter med tidligere skikker og regler, på en positiv måte. Når kritikken mot ham nevnes, er det tilbakevisningen av denne som blir viktig, samtidig som kritikerne likevel får komme til orde.
Men jeg synes egentlig ikke at forfatterens dårlig skjulte positive syn på paven gjør noe. Boka holder det den lover, og som leser (og katolikk) sitter jeg igjen med en fascinasjon for pave Frans og en følelse av "åndelig påfyll". Men jeg er nok ikke fri for "Frans-effekten" jeg heller.