Alle må la noe bli tilbake når de dør, sa min bestefar. Et barn eller en bok eller et maleri eller et hus eller en vegg som er bygget eller et par sko som er laget. Eller en have som er plantet. Noe hånden din berørte på en måte slik at din sjel har etsteds å gå når du dør, og når folk ser på det treet eller den blomsten du plantet, er du der. Det spiller ingen rolle hva det er du gjør, sa han, så lenge du har forandret noe fra den måten det var på før du berørte det til noe som er likt deg etter at du tar hendene vekk. Forskjellen mellom en mann som bare klipper plener og en virkelig gartner ligger bare i berøringen, sa han. Han som klipper plenen kunne like godt ikke vært der i det hele tatt; gartneren vil være der en levetid.

Forstår De nå hvorfor bøker blir hatet og fryktet? De viser porene i livets ansikt. De menneskene som har det behagelig vil bare ha månefjes av voks, uten porer, uten hår, uten uttrykk. Vi lever i en tid da blomstene forsøker å vokse på blomster, i stedet for å vokse på godt regn og sort muld. Til og med fyrverkeri, så pent det enn er, kommer fra jordens kjemi. Allikevel tror vi av en eller annen grunn at vi kan vokse på blomster og fyrverkeri, uten å fullføre sirkelen tilbake til virkeligheten. Kjenner De legenden om Herkules og Antæus, den gigantiske bryteren hvis styrke var utrolig så lenge han sto fast på jorden? Men da han ble holdt uten røtter, midt i luften, av Herkules, døde han lett. Om det ikke er noe i den legenden for oss i dag, i denne byen, i vår tid, da er jeg fullstendig sinnssyk.