Ingen lesedato
Ingen favoritt
Ingen terningkast
Ingen omtale
Omtale fra forlaget
Dette er den første bok på norsk som gir en presentasjon av runeinnskrifter som går helt tilbake til de første århundrer e.Kr og fram til 1400-tallet. Runealfabetet blir kalt fuþark, etter de seks første runene i dette alfabetet. Den rakk å bli over 1300 år før den endelig måtte gi tapt overfor vårt moderne skriftsystem, de latinske bokstavene. Man skrev ikke runer, man ristet: i stein, våpen, redskaper, smykker, etter hvert også i tre. Mange lot seg også friste av kirkeveggene, og den typiske runeinnskrift fra middelalderen er ristet på en liten trepinne. Innholdet varierer fra det dypt religiøse til det mest trivielle. I begynnelsen var fuêArK gir leseren godt innsyn i våre forferdes meddelelser til ettertiden. I runeinnskriftene møter vi den første Kilroy, han som "var her". Vi møter også dem som gravla sine kjære og sørget for gravøl, eller som reiste en stein til minne om han som falt i viking. Våre gule huskelapper har også sine forløpere i middelalderens runeinnskrifter: Kjøp salt, og glem ikke hansker til Sigrid... Runene var et funksjonelt skriftsystem som ble eldre enn den tid vi til nå har skrevet med latinske bokstaver! Runeinnskriftene gir et direkte vitnesbyrd om hvordan de første nordmenn snakket. Fra den tid de gikk rundt og smykket seg med malmfulle navn som AnulaibaR og StainawarijaR som innen vikingtiden ble redusert til det mer anemiske Olafr og Steinarr. Her får vi første hånds kunnskap om hvordan forfedrene våre fra de eldste tider hadde det med sjela si, følelseslivet, kjærligheten og erotikken, handel og vandel og forholdet til høyere makter. Runene er en del av vår kulturhistorie som i alt for stor grad er blitt oversett. Denne boken er et forsøk på å bøte på dette.
Forlag Cappelen Damm akademisk Landslaget for norskundervisning
Utgivelsesår 2001
Format Heftet
ISBN13 9788202196806
EAN 9788202196806
Serie LNUs skriftserie (138)
Språk Bokmål
Sider 224
Utgave 1
Finner du ikke ditt favorittbibliotek på lista? Send oss e-post til admin@bokelskere.no med navn på biblioteket og fylket det ligger i. Kanskje vi kan legge det til!
Å, dette språket som omgir oss, ordene vi bruker som har mistet sin opprinnelige entydige betydning, men som av lingvisten møisommelig kan spores tusener år tilbake i tid, og så trer de frem for oss - ikke bare ordene - men menneskene som skapte ordene - Brødherren/Witadahalaiban, Beskytteren/WarjaR, runemesteren/irilaR. irilaRen ristet ordene inn i hard stein, slik bronsealdermannen før ham hadde hugget bilder inn i steinberget. I begynnelsen var helleristninger, men nå var ordet kommet. Vi var her! Vi levde! Minnesteiner reiste de etter sine døde, slik vi i dag reiser gravsteiner. Vi var her!
Man kan blir stående i age foran de store steinene på Historisk Museum i Oslo, men Terje Spurklands bok veileder oss trygt gjennom runeinnskriftene om de så snor seg i bustrofedon over steinen eller står på hodet; han skiller ordene fra hverandre, finner verb og subjekt, kan fortelle om det er brukt dativ og hvordan en manglende kvist på en strek kan fortelle at innskriften er klassisk urnordisk. På veien får vi innblikk i kompliserte tolkinger der man må ta hensyn til reduksjon av trykklette stavelser ved synkope, nasal \a\ eller oral \a\, og hvordan lokale dialekter endrer runene. For å nevne noe. Men Terje har prøvd å forklare alt på en måte som gjør at selv en lekmann kan henge med. Jeg ramler kanskje litt av lasset etter hvert, her må man holde tunga rett i munnen samtidig som man prøver å huske noe fra norsktimene på videregående. Men det gjør ikke noe, jeg trenger ikke forstå hele grunnlaget i tolkingene. Neste gang jeg står foran en stein kan jeg slå opp i Spurklands bok og lese om igjen, og forstå enda mer. For det er det boka inspirerer til, synes jeg; til å reise ut og se steinene og innskripsjonene selv - og forstå, og føle.
“Hvis du snakker til en mann på et språk han forstår, når du hodet hans. Snakker du til ham på hans eget språk, når du hjertet,” (Nelson Mandela).
Ingen diskusjoner ennå.
Start en diskusjon om verket Se alle diskusjoner om verket