Drivende spenning, men det skorter kanskje litt på troverdigheten. Jeg mener, hvor mange ganger kan en politi storme alene inn i farlige situasjoner? Men pytt sann. Så lenge jeg er engasjert, holder det for meg. ;-)

Dette var et rimelig tilfeldig kjøp da den dukket opp i synsfeltet mitt på Audible. «Jaja, hvorfor ikke,» tenkte jeg. Og det er egentlig det inntrykket jeg sitter igjen med etterpå også. Helt ok krim som har sine gode øyeblikk, men som ikke helt klarer å tilby noe nytt innen sjangeren.

Lucy Black har altså flyttet tilbake til tettstedet hun vokste opp på for å ta hånd om faren, som blir stadig verre av demens. På jobb pågår det en etterforskning av en høyprofilert kidnappingssak, og da hun blir tilkalt til en skog der et vitne hevder å ha sett den forsvunnede jenta, finner hun ei annen, yngre jente – stum og iskald i snøen. Hun er dekket av blod – ikke sitt eget, viser det seg – og hun snakker ikke. Men hun knytter seg umiddelbart til Lucy, som mot sin vilje blir overført fra den høyprofilerte kidnappingssaken og over på saken med denne nye jenta.

Jo mer hun etterforsker, jo mer tyder ting på at de to sakene har tilknytning til både hverandre og landets egne, blodige historie. Det blir dessuten vanskeligere og vanskeligere på hjemmebane, og når hun kikker tilbake i sin egen fars historie, finner hun svært ubehagelige hendelser. På toppen av det hele er hennes kalde, distanserte mor en av toppsjefene i politidistriktet. Det er ikke bare-bare.

Little Girl Lost har en handling som stadig knyttes til the troubles, altså konfliktene som har preget Nord-Irland og resten av de britiske øyer i flere hundre år (selv om det vanligvis snakkes om det som startet på 1960-tallet og «endte» med en avtale i 1998). Som de fleste andre av en viss alder, har både Lucy, mistenkte og diverse ofre hatt nærkontakt med det voldsomme og ofte dødelige hatet fra begge sider. Dette var interessant å høre om. Som så mange andre moderne krimhelter har også Lucy problemer på hjemmebane, og også dette skrives på en måte som vekket medfølelse i meg (kanskje mest fordi fortellinger om demens er noe av det mest hjerteskjærende jeg vet). Selve mysteriet var helt ok, om enn ikke veldig overraskende.

Og der har vi vel en av betegnelsene jeg ville bruke generelt for å beskrive denne romanen. «Ikke overraskende». Jeg kjenner det er litt vanskelig å skrive om den, for det er jo mye som funker, men ingen ting som funker så godt at den er verdt å juble for. Den var grei underholdning, men skiller seg ikke merkbart ut i sjangeren generelt. Jeg har dessuten en øvre grense for hvor mange ganger jeg synes det er ok at helten jager skurken uten backup før det blir teit (som gjør at sjangeren generelt blir problematisk, kan det se ut til), og jeg synes vel at den grensa ble krysset i handlingen her.

Men for all del, det var helt ok. Lucy Black er en ganske interessant karakter. Jeg kan godt lese/høre oppfølgeren også, men jeg har ingen sterke følelser hverken i den ene eller andre retningen. Er du fan av sjangeren (som jeg egentlig vanskelig kan kalles når alt kommer til alt), så er det fullt mulig at du kommer til å like den godt, med tanke på de forskjellige lagene i handlingen.

Denne omtalen ble først publisert på bloggen min.