You can only ever be yourself. The more you try to be like someone else, the more you find yourself standing in the way.

Heilt til nokon kjem og legg ein unge i senga di og ungen festar seg på brystet ditt. Ikkje som ei igle, ikkje som ein parasitt, men som ein liten, varm unge med ein enda mindre munn som prøver å suge på brystvorta di, og med armar som innimellom rører på seg som om dei var under vatn, berre at nokon har tømt ut alt vatnet.

Så vi en bra film, virvlet den opp noe i oss og satte ting i bevegelse, for slik er det jo, verden er alltid den samme, det er måten vi betrakter den på, som forandrer seg

Mellom de to perspektivene fantes det ingenting. Det var bare det der lille, selvutslettende, og det store, avstandsskapende. Og det imellom, der var det jo dagliglivet utspilte seg. Kanskje var det derfor jeg hadde så vanskelig for å leve i det. Dagliglivet, med sine plikter og rutiner, var noe jeg utholdt, ingenting jeg gledet meg over, ingenting som ga meg mening eller gjorde meg lykkelig. Dette handlet ikke om mangelen på lyst til å vaske gulv eller skifte bleier, men om noe mer grunnleggende, at jeg ikke opplevde verdien i det nære livet, men alltid lengtet bort derfra, og alltid hadde gjort det. Så livet jeg levde, var ikke mitt eget. Jeg forsøkte å gjøre det til mitt, det var den kampen jeg førte, for jeg ville jo det, men jeg mislyktes, lengselen etter noe annet hulte fullstendig ut alt det jeg gjorde.

Du kan gestalte en tur på dass på tyve sider og få folk som leser det, til å bli blanke i øynene.

Herman hører alt på én gang; sitt eget forskrekkete rop, foreldrene som bråvåkner, speilet som knuses og snøen som bare fortsetter å falle.

og du synes du ligner din egen lunge, arbeidsom, gyllen, tærende på seg selv, til den oppdager at den er to, og nærmest skrekkslagen, jublende, tenker seg muligheten av søsken, fjerne

Jarle kjenner at han også vil være det, koste hva det koste vil, så skal han bli Kommunist med Klare Anarkistiske Innslag, og han har en uendelig fin følelse at ting faller på plass, mens de stamper avgårde over Jæren, uten å merke regnet som ikke vil gi seg, det er akkurat som om han fylles ut i alle kanter av seg selv, plutselig henger han sammen, helt og fullt sammen, det er ikke lenger denne følelsen av å være redd det ene minuttet, sterk det andre, forsiktig det tredje, og nervøs bare det kommer ei jente forbi, det er ikke lenger denne usikkerheten, pappa som ikke går på jobb, kvisene i ansiktet, pappa som tryner i grusen utenfor huset til mormor. Han henger sammen.

Fantasiene springer ut av det skapende rom og inn i det skapte rom. Figurene ristes ut av tryllekunstnerens jakkeerme og kniper seg selv i luften sprut levende. Fantasiene er vakre å se på, men alle untatt én har mistet vettet. Bare en enslig joker i stokken gjennomskuer blendverket.

Now you will see the really city. Usually, I am never taking the tourists to these places. They are not liking it, and I am not liking their not liking. Or maybe sometimes they are liking it too much, in these places, and I am liking that even less, isn't it? You must have it a good heads, to like these things, and you must be having a good hearts, to not like them too much.

Prabaker