"Then three things happened, in a neat deadly preordained rhythm as slow as the tick of an old clock, one, and two, and three, first a tiny pinprick of sudden light in the far distance, and then the snap of flags everywhere as a gust of wind blew by, and then ____ head blew apart, right next to my shoulder." Personal
Plukker du opp en av de nitten bøkene den engelske forfatteren Lee Child har skrevet om Jack Reacher , den tidligere militærpurken som Child introduserte for leserne i «The Killing Floor i 1997, vil du ofte kunne lese blurber som fremhever Reachers tøffhet, plottets magnetiske kraft, Childs skriveevner og til med påstanden om hvordan Reacher er en moderne Sherlock Holmes.
Men sjeldent eller aldri er det noen som gidder å berømme Child for noe av det jeg liker mest ved Reacher-bøkene; stedskunnskapene. Child gjør grundig research og gjør de små og store stedene som den nomadiske Reacher er innom særegne. Selv New York, en by som er beskrevet i utallige bøker.
Det er imponerende når en tenker på alle stedene han er innom. I «The Killing Floor» var det Georgia, i «Die Trying» var det Chicago og Montana, og i «Personal», den nittende boka i serien, er Reacher på vestkysten: Først i Los Angeles, så San Francisco, så Portland i Oregon og så i Seattle. Mens han gjør dette er det noen som prøver å snikmyrde den franske presidenten. I Paris. Nesten ti tusen kilometer unna der Reacher befinner seg. Reacher leser om det og sier til seg selv at det ikke har noe med ham å gjøre. Og tar feil. Noe som skjer mer enn én gang i «Personal».
Det første tegnet på at noe ikke er som det skal, finner han på en bussholdeplass nær Fort Lewis, like utenfor Seattle. I en gjenlagt militæravis, finner han en annonse som kun består av fem ord: Jack Reacher ring Rick Shoemaker.
Bak annonsen står en mann som gjorde Reacher en tjeneste tjue år tidligere, og lik et løfte til Don Corleone, må tjenesten gjengjeldes når den kreves inn. Så Reacher svarer på annonsen, setter seg på flyet som vennen har rekvirert og deltar i en briefing om det mislykkede attentatet som han ikke trodde hadde noe med ham å gjøre.
Franskmennene har konkludert at skuddet ble avfyrt fra en leilighet halvannen kilometer unna der den franske presidenten holdt en tale bak et nytt kuleavstøttende glass. Fordi attentatmannen var så presis på en slik avstand, tror flere Vestlige etterretningsorganisasjoner at det bare er noen få menn som er i stand til det. Og en av dem er en eksepsjonell amerikansk eliteskyter som Reacher arresterte da han var i militærpolitiet. Problemet er for det første at mannen nå er ute, og for det andre at man ikke klarer å finne ham.
Dermed settes Reacher på saken. Men han er ikke alene. Uten at han ber om det blir han satt sammen med Casey Nice, en ung og uerfaren grønnskolling fra CIA, som er utplassert i Utenriksdepartementet. Som om det ikke er nok, lider hun av panikkanfall og popper angstpiller som drops. Reacher tar det på strak arm.
Tom O’Day, sjefen til Reachers venn, insisterer at Nice og Reacher flyr direkte til Paris for å starte jakten. Men Reacher har aldri likt å bli fortalt hvordan han skal etterforske en sak, det er heller ikke en uvane han har tenkt å starte nå.
Det første skrittet hans blir derfor å dra til snikskytterens hjem i Arkansas. Undersøke hva slags skitt og spor han har lagt igjen og se om det bekrefter hva O’Day og etterretningsorganisasjonene tror, eller om mistankene bare er basert på panikk fordi man tror at skuddet mot den franske presidenten var en test før det egentlige showet: det forestående G8-møtet i London.
Bekreftelsen finner Reacher. Deretter drar han, for første gang, utenlands; først til Paris, der han og Nice må samarbeide med britiske og russiske kollegaer, og senere, London, hvor John Kott, mannen Reacher arresterte for mange år siden, har forberedt en felle.
Verre er at Kott ikke er alene. Noen har hjulpet ham siden han slapp ut av fengsel. Noen med midler og makt.
Å si at «Personal» er smart, fartsfylt, actionpakket, overraskende, ofte morsom (på bekostning av franskmenn og briter) og lever opp til de skyhøye forventningene jeg hadde, vil ikke være særlig overraskende. Det er liksom slik det skal være i en Jack Reacher-bok. Men «Personal» gir også Reacher-fans noe litt ekstra; korte glimt av Reachers barndom og morens historie under krigen.
Det gjør Reacher mer menneskelig.
Og bra er det.
Anbefales sterkt!
Tittel: Personal
Utgitt: 2014
Forlag: Transworld Publishers
Sider: 393
Terningkast: 5