Even svarte ikke, han tok bare hånda hennes, trakk henne med seg videre, han lot det hun sa, falle til bakken. Hun visste at hun ikke kunne gi ham noe større, skjørere, hun kunne ikke gi ham de tingene som ikke tålte å falle i bakken.

Det var så mange umulige følelser på en gang, jeg ble pisket veggimellom uten at jeg døde av det, uten at jeg fikk dø av det.

Mennesket vil leve. Selv de som ikke vil leve, har noe i seg som vil leve. Det kan være så frustrerende.

Hun våknet om morgenen, og det gjorde vondt overalt, livet gjorde så vondt.

Alma pleide å rope etter meg at jeg ikke var Jesus, og da mumlet jeg tilbake at hun ikke var Maria heller.

Han hadde klart alt da faren døde, tatt over skogsarbeidet uten å nøle, det visste Alma, så hvem var denne mannen som så vidt klarte å løfte beina?

Jeg tenkte på fuglene som sang, at de ikke ville slutte å synge selv om jeg sluttet å puste, at alt bare ville fortsette. En grevling ville komme gående og spise av meg, av halsen først, det letteste stedet å begynne, mens fuglene ville synge som om ingenting.

Askild fortalte at hvis en bølgetopp møter en annen bølgetopp, så blir den nye bølgetoppen dobbelt så stor som de to opprinnelige bølgetoppene. "Det var litt som da mitt liv møtte livet til moren deres", sa Askild. "Da moren deres kom inn i livet mitt, ble det dobbelt så stort som det hadde vært." Vi syntes ikke det var vrient å se for seg, vi visste at mamma kunne være veldig mye for folk. "Men hva skjer når en bølgetopp møter en bølgedal, da?" spurte Alma etter å ha tenkt seg om. "Nei, da vil de slukke hverandre fullstendig", sa Askild.

De levende kan bestemme hvem de døde er, de kan ta det de kan bruke til noe, fra livet til den døde, sette det sammen i den rekkefølgen de ønsker, kan de ikke det?

Det var så stille der inne i kapellet, og Alma knakk da hun så meg. Det kom et slags lydløst vræl fra dypet i kroppen hennes, det var et skrik hun må ha båret inni seg i mange år. Og med det skriket, som var så stort at det bare så vidt slapp ut, kom det også noe annet, liksom ingenting, som en bille hun harket opp ... Rystet holdt Askild rundt henne, tok henne imot. I de minuttene de stod sånn, føltes det som om de bar sorgen sammen, eller som om de bar samme sorg. Men det er jo en illusjon, to mennesker kan ikke bære samme sorg, selv når de har mistet det samme mennesket.