Bokelskere.no

Ja, det gjelder nok for meg også. Jeg gir jo nå fortløpende terningkast for de bøkene jeg leser. Men for de bøkene jeg har lest før jeg ble med i bokelskere så har jeg nok bare giddet å gi terningkast til enkelte som jeg husker godt. Og for de bøkene er nok snitt terningkastet ganske høyt.

Gjennomsnittlig terningkast som står på profilen min er 4,7. Forøvrig tror jeg 3 er det laveste terningkastet jeg har gitt.

I denne femte boka om Karl Ove Knausgård befinner vi oss hovedsakelig i Bergen. Der ankommer han etter oppholdet i Nord-Norge og en etterfølgende loffetur til Hellas, hvor han nesten holdt på å strande, pengelens og for stolt til å be noen om hjelp.

Å skulle studere i Bergen var intet mindre enn frydefullt! Fra før av hadde han kun besøkt broren Yngve der, og dette medførte en rekke forventninger til hvor fantastisk dette skulle bli. Sånn sett var han lite forberedt på alle de råtne hyblene som ble studenter til del, og hvor fort gjort det var å bli blakk midtveis i semesteret – etter elleville studentfester tilsynelatende uten bekymringer.

Et sted Knausgård bodde var det til og med rotter. I en by med en konstant boligmangel grunnet tilstrømming av tusenvis av utenbys studenter, var det få som gadd å pusse opp utleiehyblene. De fikk jo leid dem ut uansett. Og studentene innfant seg med det fordi de ikke hadde noe valg. Å bli blakk i midten av november var imidlertid en ganske annen sak … Når man var nødt til å ta strøjobber midt i den verste eksamensperioden, var veien mot det totalt mislykkede kort.

Knausgårds år på Skrivekunstakademiet ble en stor skuffelse, til tross for at forfattere som Jon Fosse og Ragnar Hovland ledet skolen. Han fikk ikke til noen ting. Alle andre fremsto som mye mer begavet enn ham selv, og det meste av det han klarte å produsere av tekster ble karakterisert som klisjefylte, uten dybde og spenning i teksten. Nærtagenheten kom tidvis i veien for at han klarte å ta til seg kritikken og lære noe av dette. I perioder hvor han var blakk, brukte han mer og mer tid på å ta vakter på Sandviken psykiatriske. Som den sjenerte unge mannen han var, trengte han alkoholrus for å klare å komme ut av skallet sitt. Alkoholen ble i det hele tatt et stort problem for ham, fordi han mistet all kontroll over seg selv. Og fylleangsten satt lenge i etter de verste festene. Noe som derimot ordnet seg til det bedre, var forholdet til damer. Plutselig ville damene ha ham!

I de påfølgende årene følger vi en ung desperat mann, som forsøker seg som forfatter, men som mislykkes gang på gang. Han er svært opptatt av at han SKAL bli forfatter, men hva i all verden skal han skrive om? Kamerater rundt ham debuterer i tur og orden, mens han ikke får til noe som helst.

I denne femte boka er Knausgård atter på høyden igjen! Dette er en bok som fortjener terningkast 6! Ikke bare skriver han som vanlig usedvanlig godt, men i denne boka beveger han seg ned i dypet av sin sjel igjen – slik han gjorde i bok nr. 1 og 2. Jeg kjente igjen at det noen ganger gjorde vondt å lese hans beskrivelser av seg selv som ung, mislykket student i Bergen. I denne boka er faren så godt som fraværende. Samtidig er han til stede i Knausgårds bevissthet.

Dette er en bok som virkelig berørte meg! Dette kan selvfølgelig ha en del å gjøre med at jeg selv har studert i Bergen, og har vanket på de samme utestedene som Knausgård gjorde noen år etter meg – Hulen, Garage, Café Opera, Henrik, Wesselstuen etc. At jeg etter å ha lest 2500 sider om Knausgård, fremdeles vil ha mer, er ganske enkelt utrolig! Denne kolossen av en roman i seks bind, er – selv om det sjette bindet ikke har kommet enda – nødt til å lykkes! Jeg kommer til å stille meg i kø den dagen den siste boka kommer!

Jo - men der er jeg helt enig med deg. Klassikere som ikke fenger, får jeg meg ikke til å sette lav karakter på. Da "vet" jeg jo at det er leseren det skorter hos. Jeg tenker mer på de bøkene jeg kjøper på impuls kanskje uten å ha hørt noe særlig om dem - type "Man and Boy" av Tony Parsons (styr unna!); der har jeg ingen skrupler: Terningkast 3. Eller ble det 2? Selv om boken kanskje "objektivt sett" ikke var så dårlig...

På klassikersiden, og i enkelte andre sammenhenger, har jeg et "selvoppdragelsesprosjekt" gående - jeg har noen bøker som jeg synes jeg bør innom før eller siden, og om jeg skulle gi opp midtveis, så setter jeg rett og slett ikke terningkast. Balzac og Hamsun er ikke dårlige fordi jeg ikke fikser dem...

4,7 Jeg gir sjelden terningkast under fire. Er boken dårligere gidder jeg sjelden å fullføre den. Synes forøvrig det er vanskelig å gradere leseopplevelser. Det blir for min del en veldig subjektiv sak da jeg ofte vurderer boken etter hvordan den har gjort inntrykk på meg. Som jeg har skrevet i en annen tråd her inne, analyserer jeg sjelden. Har en bok vekket noen følelser i meg,( unntaket er irritasjon) evt opplyst meg, slik at jeg sitter igjen med en instinktvis følelse av å ha opplevd noe spesielt, vil jeg si det er bra.

OK - da ligger vi to i teten hittil, ser det ut til! (Hvis vi blir stående her øverst på pallen til siste snitt er meldt inn på denne tråden, så får vi vel gullmedalje begge to også, regner jeg med. Da drikker vi champagnen i stedet for å sprute den ut, synes du ikke? :-P )

Kjenner meg veldig igjen i det du skriver om hvorfor og når du gir og ikke gir terningkast, så kanskje rimelig at vi har samme snitt i kastene våre også... ;-D

Gullmedalje OG champagne? Count me in! Det skal definitivt ikke bli noe tull med spill av de edle dråpene - de skal kun leske våre godhjertede og generøse struper.

Hva med litt høytlesning med det samme? Denne aktiviteten vil antageligvis føre til ytterlige høye terningkast og påfølgende bedre gjennomsnitt ;)

iom. at snittet på en sekssidet terning vil være 3,5, så tilsier vel 3 en middelmådig karakter, men akkurat under middels. Mens 4 tilsier en middelmådig karakter akkurat over middels.

Men jeg synes det ofte er vanskelig å sette terningkast på disse bøkene selv jeg. Og jeg har sjelden hjerte (eller baller) til å gi mindre enn 4.

Mitt er 4,8...! Men jeg har bare gitt terningkast til de jeg har lest i år (stoler ikke på hukommelsen når det gjelder bøkene jeg har lest før), og jeg har nesten bare lest gode bøker i år. :)

Enig med deg Teo, jeg har også problemer med å gi terningkast. Men jeg synes faktisk det er lettere å gi en 6-er, - og 1-er, men de andre poengene er for meg en gåte hvordan en klarer å velge.

Uten tvil den aller beste Unni Lindell krimboka! Har lest alle, og denne faktisk to ganger. Denne er kjempespennendes og umulig å legge fra seg når en kommer litt inn i boka. Pluss at slutten er helt sjokkerende.. Hvem morderen er liksom.. Og den aller skummleste boka. Fantastisk krim. Terningkast 6!