Bokelskere.no

skriv lenkebeskrivelse her

Høst 2013 ifm. nytt OS; skriv lenkebeskrivelse her

Vakker sterk bok om skrekkelige grusomheter i Argentina under den kalde krigen, om 30000 som ble borte, som ble drept, torturet, om barna til en del av dem som ble adoptert bort , om kjærlighet--

skriv lenkebeskrivelse her

Jeg vet ikke om, og tror ikke at, det finnes statistikk på dette. Men følgende sitat av Sigmund Løvåsen, leder i Forfatterforeningen, kan kanskje gi en pekepinn:

– Jeg har ikke noe godt svar på hvorfor det er sånn, for vi har 40 prosent kvinner og 60 prosent menn på medlemslisten vår.skriv lenkebeskrivelse her

Sitatet har jeg sakset fra en reportasje i Klassekampen om at mannlige forfattere er i stort flertall blant de nominerte til litteraturprisene

Jeg synes andre bøker han har skrevet har vært bedre og mer spennende.Les mer her.skriv lenkebeskrivelse her

skriv lenkebeskrivelse her

Her er min erfaring med denne forfatteren.skriv lenkebeskrivelse her

"Det er en viss tilfredsstillelse ved å sitte som fange i Tower of London. Det plasserer liksom en mann i selskap med de store, selv om det er aldri så ufortjent. Mon forbryterne i Dartmoor-fengselet føler det på samme måte? Sannsynligvis gjør de det. Når alt kommer til alt, betyr en dom på tyve år at man har nådd toppen av sin karriére." Jaget vilt, s. 5

Claudio Howard-Wolfersan er ren og pen på fingrene, har dametekke og forfinet smak og måte å føre seg frem på som bare kan komme fra et privilegert liv. Men hverken hans dannede stil eller standen han tilhører kan få ham ut av klemmen han nå befinner seg i; Claudio sitter nemlig i Tower of London, anklaget for høyforræderi mot Storbritannia, fordi myndighetene tror at han er en overbevist kommunist, en trent spion og en farlig infiltratør som sto på nippet til å stjele atomhemmeligheter.

Det beskyttede livet han har levd, godt krydret med hovmod, gjør Claudio blind for alvoret i anklagene staten stabler opp mot ham. I stedet for å ta inn over seg de seriøse beskyldningene, står han fast på at de er et resultat av den paranoide atmosfæren i landet, der den røde fare, forestilt eller reell, ses overalt. Og det er bare et spørsmål om tid, tror han, før alle andre ser hvor latterlige anklagene er.

Les resten av anmeldelsen her: "Jaget vilt": Anmeldelse

skriv lenkebeskrivelse her

«Til slutt klarte hun det, og satte kniven tappert rett inn i sitt eget hjerte: «Gilles elsker meg ikke lenger.» Hun svimlet. Med en stor, klossete bevegelse strakte hun armen ut mot Gilles som lå og sov, som om hun ville be ham om hjelp. Hun stoppet i tide. Nei Elisa, nå må du lide alene. For første gang kan du ikke søke støtte i Gilles’ kjærlighet, du må kjempe som om du var alene i verden.[…] Du står alene overfor ditt livs største sorg.» Gilles’ kvinne, s. 21

Elisa er en typisk hustru i 1930-tallets Belgia: Hun steller huset og barna, planlegger familiens sosiale utflukter og lever og, kanskje mindre typisk for perioden, lever og ånder for kjærligheten til ektemannen Gilles. Med god grunn også. I en tid hvor den økonomiske depresjonen rev i stykker familier og nøden herdet både kropp og sjel, er Gilles noe så ekstraordinært ordinær som en øm og hensynsfull ektemann og en kjærlig far for parets to barn.

Les mer: skriv lenkebeskrivelse her

«Gata leiligheten ligger i, er bare et steinkast borte fra der hvor jeg bor, likevel er romma der høyere og større, oppgangene breiere, og det er alltid lyspærer i gangen. Aksjeleiligheter. Dem er bygd for andre folk enn meg. Jeg veit at jeg ikke har noe der å gjøre.» Alt vel, kommer snart tilbake, s. 27

Enda jeg ble født og vokste opp i en storby, har mitt trivelige liv på bygda i de siste femten årene gjort meg nokså allergisk mot byer. En snikende uro kryper inn i kroppen min når toget, bussen eller flyet eller bilen kommer i nærheten av en, og jeg planlegger fluktruten allerede et par eller tre sekunder (noen ganger minutter) før jeg krysser grensene til byen som skjebnen av en eller annen grunn har tvunget meg til å dra til.

Det betyr ikke at jeg hater byer. Jeg har tross alt mange gode venner som bor i disse maurtuene hvor folk av alle slag lever og irriterer livskiten ut av hverandre. I tillegg liker jeg jo fiksjon, både litteratur og film, som handler om byliv; f.eks. Crash, The Goodbye Girl, Paris Short Cuts på filmsiden, og The Age Of Innocence, George Pelecanos’ bøker og Ingen drømmer om Oslo av Ola Jostein Jørgensen på litteratursiden.

Les resten av anmeldelsen her: skriv lenkebeskrivelse her