Var tidligere usikker på om jeg i det hele tatt ville fullføre denne boken, men jeg gav den en sjangse til og nå er den utlest. En helt grei bok, tok seg opp mot slutten da det ENDELIG begynte å skje ting, men jeg syns slutten virkelig var et antiklimaks, en stor klisje uten like. Alt i alt var den ikke forferdelig, jeg mislikte den ikke, men om jeg leser den igjen er en annen ting.
Jeg har en mistanke om at jeg utskiller en vond lukt av tapte muligheter.
Jeg er litt ambivalent. På den ene siden var boka fengende. Jeg gikk på jobben og tenkte på hvordan det skulle gå med Grace og Hannah, og gledet meg til å lese videre. Boka har to parallelle historier, en fra nåtiden og en fra tidlig 1900-tall. Heldigvis er nåtidsdelen relativt liten. Det jeg mislikte med boka var spesielt de typiske klisjèene rundt nåtidshistorien. En manusforfatter som leter i historien og oppdager overraskende saker. Jeg føler jeg har lest akkurat det altfor mange ganger før.
Så jeg sitter igjen med et spørsmål til meg selv; Likte jeg virkelig boka fordi den var god og fin eller er det bare fordi jeg ble positivt overrasket av en bok jeg leste når nøden var stor og ingen andre valg var tilgjengelig?
Jeg liker Sylvia. Hun er et av de få mennesker som registrerer rynkene i ansiktet mitt og likevel ser den tyve år gamle piken jeg er inni meg.
Blikket mitt fanget piken i speilet et øyeblikk, og jeg tenkte at det var et veldig alvorlig ansikt hun hadde. Det gir en uhyggelig følelse, de sjeldne gangene du helt uforvarende får se et glimt av deg selv. Et ubevoktet øyeblikk, strippet for alt kunstig. Når man til og med glemmer å lure seg selv.
ALTFOR store forventninger til denne boka, gitt. Definitivt skuffa og trekker litt oppgitt på skuldrene her, må jeg si....Ja ja, det skal straffe seg å glede seg til en bok. Ble litt for mye distanse også, kom ikke ordentlig inn i pasjon og heartbreak, for å si det litt enkelt.
Tenkte på denne boka minst et par uker etter at jeg hadde lest den.. fikk ikke historien og slutten ut av hodet. Kan anbefale boka på det sterkeste!:)
Denne har ca. alt det jeg savnet i Lucinda Rileys "Orkideens hemmelighet". Kate Morton har riktignok ikke funnet opp kruttet når det gjelder familiehemmeligheter og alt det der, og den var kanskje litt langdratt til tider. Og av og til kunne det være vanskelig å sette seg inn. Men alt i alt var det en bok jeg virkelig likte! Syns forfatteren har vært flink til å få fram "mystikken". Anbefales til de som liker historisk drama og sånt:)
Grei nok. Men det var jo ikke grenser for overforklaringer, gjentagelser og supertydelige frampek. Hallo, jeg hører boka på bærtur, men jeg er da ikke dum! Men skildringene av klassesamfunnet i datidens Storbritannia, likte jeg. Sier noe om hvor langt vi har kommet på 100 år.
Jeg befinner meg skjelvende i tidens kalde venteværelse mens gamle spøkelser og lyden av stemmer svinner. – Om Grace