Sitat

Trilogien - eg har lagt merke til at ikkje alle bokelskarane stavar dette ordet rett - tek seg opp att i siste bindet om Ragnhild. Bondesamfunnet blir omforma, verdiar blir endra, men uansett: Ein drep ikkje det vonde med øks. "Medmenneske" er sterkast, men står ikkje godt aleine, så oppfølgingsbinda, om enn svakare enn fyrste bindet, har sin funksjon. Eit mektig verk.

Arnulf Øverland: Vårt land

Hvor åpne havet velter sin bølge, vill og svær, og bryter over belter med fall og flu og skjær, har våre mødre uten gråt, men titt i uro ventet en liten, svartbredd båt.

I stuene ved vågen satt søstre små og skrev og tenkte på at nogen fikk hemmelige brev. Men dette skulle broren få, han ble så lenge borte, på bølgene de blå.

I sølvgrå sommerkvelder står tåken over myr, og langveis høres bjeller og lokking etter kyr. Så milevid en ensomhet, så åndeløse netter, så engstelig en fred !

Og sent på efteråret innunder fjellets horn har våre fedre skåret det dyrebare korn. Om noget frøs, om sneen falt, så måtte ingen klage, det kunde frosset, alt.

På hvite vinterveier går folk med øks og sag innover skog og heier ved første gry av dag. De kjendte kanskje også dem som ble i elveflommen før tømmeret kom frem.

De stille stjerner stiger i luftens frosne veld og våker over riker av sne og hvite fjell. Det er vårt land, vårt fedreland, og det har alltid tilhørt den norske arbeidsmann!

Det onde drep du ikkje med øks.

Olav Duun

Kloke menn alle tre.

Hvem blir omtalt her:

"Allerede som seksåring slår han i hjel sin fem år eldre lekekamerat med øks. Han er en pirat og en kjeltring av det grådigste slaget. Han slakter ned folk i haugevis. Han spyr folk i fjeset, og han biter over strupen på sine motstandere slik at de dør. Han er stygg som juling."?

Kan sitere videre, men da blir det kanskje litt for enkelt.

Makabre noveller

Forfatteren Ferdinand von Schirach er egentlig forsvarsadvokat, men har etter hvert utmerket seg som forfatter. Han er mest kjent for novellesamlingen "Forbrytelser", men har også utgitt "Skyld". Fellesnevneren for begge novellesamlingene er kriminelle handlinger. Schirach har hentet inspirasjon til sine noveller fra sitt virke som forsvarsadvokat, men av hensyn til taushetsplikten er historiene så omskrevet at det blir noe søkt å hevde at han gjengir virkelige hendelser.

"Forbrytelser" inneholder 11 noveller. Her møter vi bl.a. ektemannen som gjennom et helt liv er blitt hundset av sin kone, og som ender med å drepe henne med øks. Vi møter vinningsforbryterne som bryter seg inn hos japaneren Tanata og stjeler det de antar er en nokså verdiløs teskål. Etter hvert følger det død og fordervelse med denne skålen. Og så har vi Karim som alle tror er dum, men som er smartere enn de fleste, og som redder sin bror fra kasjotten ved hjelp av en snedig plan. Dessuten mannen som blir antastet av to voldsforbrytere som kjeder seg og ønsker å plage ham, men som begge ender med å bli drept av sitt "offer" før de får snudd seg. Og Michalka som ønsker å skape seg en fremtid i Etiopia, men som blir innhentet av en fortid han har forsøkt å flykte fra ...

Novellene viser med all tydelighet hvor kompleks virkeligheten ofte er, og hvor lite som er slik vi i første omgang tror det er. Hvem som helst kan dessuten under gitte omstendigheter ende opp som forbrytere. I strafferettspleien i dag er motiv og skyld avgjørende for straffens omgang - ikke utelukkende handlingen som sådan, slik det var i tidligere tider. Hva er en forbrytelse? Og hva er et forbrytersk sinn? Finnes det egentlig rettferdighet? Med snert og snedige poenger maler Schirach frem de mest fantastiske historier om ulike forbrytelser, og som leser satt jeg nesten hver gang og håpet at gjerningsmannen skulle slippe unna. Årsaken til dette er nok forfatterens evne til å tegne et mangefascettert bilde av gjerningsmennene, slik at det til syvende og sist var sympatien og ikke fordømmelsen som ble påkalt. Som leser blir vi utfordret på hva som er rett og galt, og ofte viser det seg at det ikke finnes noe enten-eller-svar.

Denne novellesamlingen gjorde et sterkt inntrykk på meg! Novellene er mesterlig skrevet, selv om ikke alle holder like høy kvalitet som f.eks. "Fähner", "Nødverge", "Etioperen" og "Summertime" - mine fire favorittnoveller i samlingen. Like fullt ble jeg fengslet av hver eneste historie, og novellesamlingen ble derfor lest ut i rekordfart. Det er helt klart at jeg er nødt til å få tak Schirachs siste novellesamling "Skyld"! Jeg har vært noe i tvil om novellesamlingen fortjener terningkast fem eller seks, men har landet på noe midt i mellom, selv om mange av novellene utvilsomt er i mesterklassen.

Psykologisk drama fra begynnelsen av 1900-tallet

Hjalmar Söderberg (f. 1869 d. 1941) var en forfatter som gjorde seg gjeldende i perioden fra slutten av 1800-tallet og helt frem til sin død. Han skrev kun fire romaner, herunder "Den alvorlige leken" (1912) som jeg leste for noen år siden. Resten av hans litterære produksjon består av noveller og skuespill samt noen religiøse skrifter (noen av dem karakteriseres riktignok også som romaner). Så vidt jeg har klart å finne ut, er det kun "Den alvorlige leken" og "Doktor Glas" som er oversatt til norsk. Mitt eksemplar av "Doktor Glas" er imidlertid svensk og inneholder et meget interessant forord av Kerstin Ekman, som i 2009 skrev "Mordets praksis", en slags parallellhistorie til "Doktor Glas". Flere av Söderbergs bøker er for øvrig filmatisert. Spesielt interesserte oppfordres til å lese om forfatteren på Wikipedia (den svenske utgaven er best). Samtlige av romanene er dessuten utførlig presentert på samme nettsted (også her er de svenske sidene best) - med linker fra bibliografien på forfatterpresentasjons-siden.

"Doktor Glas" er en slags dagbokroman som spenner fra 12. juni til 7. oktober i aktuelle år der handlingen finner sted. Det er Doktor Glas som fører pennen, og derfor ses verden utelukkende gjennom hans øyne og fra hans perspektiv.

Doktor Glas er et ensomt og nokså ulykkelig menneske i begynnelsen av tredveårene. Kun en gang - en aften? - i hans liv har han kjent forelskelsens glød. Til alt uhell druknet den unge piken som var gjenstand for hans beundring og forelskelse bare et par dager senere. Men uansett hvor ensom doktor Glas føler seg - han ville ikke ha byttet sitt liv med noen annen. Han ville hatt sitt eget liv!

En dag kommer den ulykkelige Helga Gregorius inn på hans legekontor. Helga er vakker og ung, og hun er gift med den aldrende og heslige pastor Gregorius. Helgas problem er at hun ikke orker å stille opp i forhold til ektemannens ekteskapelige krav. Hun vemmes ved å måtte ha samkvem med ham. Doktor Glas er meget betatt av Helga, og hun er den første kvinnen han har følt noe som helst for siden den ulykkelige, uforløste kjærlighetshistorien fra hans ungdom. Han føler derfor for å hjelpe Helga slik at hun kan slippe unna pastorens utilbørlige begjær. At Helga samtidig tilstår at hun har en elsker, og at doktor Glas forstår at uansett hva han gjør, så blir ikke Helga hans, forhindrer ham ikke fra å lyve på henne en underlivslidelse, slik at hun trenger å være seksuelt avholdende i noen måneder.

Mens vi følger dramaets utvikling, oppsøkes doktor Glas av en ung og ugift kvinne som er gravid, og som ønsker illegal forsterfordrivelse. Men henne ønsker ikke doktoren å nedlate seg til å hjelpe. "Hun kan jo bare gifte seg", tenker han inkonsekvent i forhold til alt han er villig til å gjøre for pastorfruen.

En dag oppsøker Helga Gregorius doktoren igjen. Nå kan hun fortelle at ektemannen har tatt henne med makt, fordi han ikke klarte å la henne i fred likevel. Helga er fra seg av fortvilelse fordi hun ikke aner noen utvei. Skilsmisse fra pastoren er uaktuelt. Doktor Glas er imidlertid ikke opprådd for midler, og neste gang pastoren er innom legekontoret, hevder doktor Glas at han lider av en hjertesykdom som gjør at han bør avstå fra all opphisselse og aller helst ha separat soverom fra sin Helga. Dessuten bør han reise bort på kurbad i noen uker.

Mens pastoren er bortreist, innser doktor Glas at pastoren må bort for godt ... Kun da kan Helga leve det livet hun fortjener, ung og vakker som hun er. Men skjebnen skal vise seg å ha flere overraskelser i ermet, og som leser ble jeg holdt i åndeløs spenning helt til siste slutt.

"Doktor Glas" ble møtt med avsky og sjokk da den ble utgitt i 1905. Om det var det forhold at øvrigheten i samfunnet - doktoren og pastoren - ble fremstilt så ufordelaktig som var avgjørende, eller om det var det faktum at doktoren aldri viser noen form for anger på grunn av sine handlinger, er ikke godt å si. Forfatteren selv ble i alle fall mistenkt for å sympatisere med sin romanfigur, og måtte gang på gang forsikre om at han selv ikke kunne ha begått et slikt mord, ikke på vilkår! Like fullt ble han langt på vei identifisert med sin romanfigur, kan jeg lese på Wikipedia. Det er for øvrig trukket paralleller mellom doktor Glas og Raskolnikov i Dostojevskis "Forbrytelse og straff", men i motsetning til Raskolnikov angrer doktor Glas intet og føler heller ikke skyld. Mens Raskolnikov som kjent - etter å ha drept en panterske med øks og føler seg over henne som menneske (jf. Nietzsches overmennesketeori) - lider allverdens samvittighetskvaler og faktisk går til grunne som følge av dette. Litt morsomt er det at forfatteren Bengt Ohlsson i 2004 utga "Gregorius", en versjon av historien betraktet fra Gregorius´perspektiv. Dette fikk han Augustprisen for.

Det er besnærende å følge doktor Glas´selvrettferdige tanker i hans dagbokopptegnelser etter hvert som dramaet skrider frem. Han tviler aldri virkelig på noe av det han gjør, annet enn at han fabulerer over ulike scenarier dersom noe skulle gå galt og han skulle bli avslørt. Men selv ikke muligheten for avsløring forhindrer ham fra å gjøre det han føler at han må. Boka er helt emminent i sin fremstilling av et menneske som føler at han står over alle andre, og som mener at han er i sin fulle rett til å diktere andre menneskers skjebne ut fra hva han mener er best for dem. Doktor Glas´menneskesyn preges av den samtiden han lever i - selv som en del av overklassen. Han avskyr arbeiderklassens råskap og vulgaritet, og kvinnekamp er et ikke-eksisterende begrep i hans lille, snevre univers.

Velskrevne, psykologiske romaner som dette skrives knapt lenger, og jeg er full av undring over at "Doktor Glas" ikke har vært utgitt på nytt i Norge etter at den for første gang utkom i 1994. Uansett - det er ikke uoverkommelig å lese den på svensk, og dette anbefaler jeg faktisk på det varmeste for dem som måtte være interessert! Dette er en klassiker som fortjener å bli lest igjen og igjen! Som Kerstin Ekman avslutter sitt forord med: "Älskad - med en rysning." Her blir det terningkast seks!