Etter å ha mottatt en melding fra deg i dag, Hans Petter (åpenbart sendt ut til mange eller alle bokelskere på dette nettstedet), og sjekket ved å søke på nettet, oppdaget jeg at du er litterær agent for forfatteren Espen Holm som har skrevet "Kong Salomos sverd".

Jeg oppfordrer deg til å være tydelig på at du har en slik rolle, når du skriver om bøker/forfattere her inne på bokelskere.no - det er så mye ryddigere når vi vet at personer vi diskuterer med her inne, har en profesjonell interesse i boken det gjelder. Du er ikke den eneste fra bokbransjen her inne, og bransjefolk kan bruke og bruker bokelskere.no som kanal i sin (mer eller mindre strategiske) markedsføring - bare fortell oss hvilken rolle du har, hvilken hatt du har på deg når du poster et innlegg!

Og samtidig: når det gjelder den meldingen du sendte ut som personlig e-post angående "Kong Salomos Sverd", så synes jeg for min del at det vil være å foretrekke at du poster innlegg om bokarrangementer i en diskusjonstråd (f.eks. denne tråden, eller en nyopprettet) - og ikke sender "reklame" til medlemmenes personlige postkasse her inne. Jeg nevner dette også i dette innlegget, fordi det prinsipielt dreier seg om det samme, nemlig hvilke forventninger "vanlige" bokelskere har til bransjefolks bruk av nettstedet. Og det ville være fint om vi kunne få en åpen diskusjon om hva bokelskerne synes postkassen deres kan brukes til.

Vennlig hilsen annelingua - formalistisk til fingerspissene ;-P

En litterær aperitif

Jeg skjønte det med en gang jeg tilfeldigvis snublet over denne boka sist fredag: denne boka kom ikke til å havne i mine lange køer av uleste bøker, nei! Allerede samme kveld var jeg i gang med lesingen, og tross tett program i de påfølgende dagene, er boka allerede ferdiglest. Riktignok ei tynn lita flis på 133 sider, men dog!

Når jeg nå skal formidle noen av mine inntrykk, holdt jeg på å gi denne omtalen overskriften "et litterært festmåltid", inntil jeg innså at det ikke ville være en dekkende beskrivelse. Jeg endte altså opp med overskriften "en litterær aperitif", dvs. en liten smakebit på disse tre forfatterne som Renberg har plukket ut til denne boka, og som er basert på tre foredrag (kalt Tore Con Amore) han holdt på Litteraturhuset i Oslo våren 2009 om hhv. Balzac, Lagerlöf og Laxness. Det har blitt en personlig reise inn i tre forfatterskap, hvor Renbergs særegne stemme preger fremstillingen.

Og glad er jeg for at jeg ikke hadde rukket å lese Morgenbladets sure anmeldelse sist fredag, uten at jeg tror at jeg hadde latt meg avskrekke av den grunn. Tore Renberg er nemlig en av "mine" forfattere, og jeg elsker fortellerstemmen hans! Uansett hva bedrevitende, surmagede anmeldere måtte mene! På hvilke premisser er det vedkommende anmelder for øvrig nærmest slakter boka? Som om forfatteren skulle ha hatt som mål å skrive seg inn i litteraturvitenskapen, men mislyktes totalt? Dette er imidlertid tre foredrag om tre sentrale forfattere som har betydd mye for Renberg, og som han i en nokså muntlig og munter fortellerstil gjør det han kan for å selge inn til potensielt nye lesere. Og det gjør han etter mitt skjønn både med verdighet og stil! Selv har jeg med skam å melde aldri lest noe av Balzac, mens jeg så vidt har stiftet bekjentskap med Lagerlöf og Laxness. Og når jeg kan konstatere at Renberg har lyktes med å få meg enda mer nysgjerrig på disse forfatterne hvis bøker jeg faktisk har flere uleste bøker av i hyllene mine, ja, så er det fordi han er knakende god i sin overbevisning. Forfattere som Renberg for øvrig mener fremkaller grunnfølelsen "fest" i sin litteratur - derav bokas tittel "På fest hos litteraturen" ...

Førstemann ut er Balzac. I motsetning til de to andre mottok han aldri noen Nobelpris i litteratur (den var ikke oppfunnet enda den gangen han levde). Ja, han ble vel i grunnen ikke hedret i noen særlig grad mens han levde, forgjeldet som han etter hvert ble. Balzac hadde én visjon med sin litteratur: "Det Napoleon ikke klarte med sverdet, skal jeg klare med pennen!" Det er ikke noen lystig fest Balzac fremkaller, men mer en svart fest, der han i forblommende ordelag beskriver menneskenaturens mest nedrige sider.

Underveis støter vi på mange digresjoner, som på side 22-23, hvor Renberg skriver følgende:

"Jeg ble, som så mange andre aspiranter til det litterære livet, overbevist om at den modernistiske kanon var en høyerestående litteratur, en bedre, sannere og vakrere litteratur enn den taskete, enkle, episke fortellingen. Jeg gikk på limpinnen og trodde at å skrive forvansket litteratur som utforsket seg selv, eller for eksempel språkets grenser, uten dramaturgisk konsekvens, uten klart tegnede karakterer, uten sujett eller handling, var både skjønnere og vanskeligere. Siden jeg har lett for å dedikere meg til det jeg tror på, gikk jeg inn i denne forestillingen om stor litteratur med effektiv tyngde. Dette hendte i den sene ungdomstiden og i studentdagene mine i Bergen. Jeg ble en slave av den littærer retningen som en gang begynte som et opprør mot den borgelige romanen, den retningen som en gang myrdet slike som Balzac fordi de var usanne og forenklede og sentimentale og melodramatiske og det ene med det andre. Dette tåpelige, dels selvpålagte slaveriet varte i noen få år. Det var en nødvendig epoke, og lignet ikke så rent lite på en tidligere epoke da jeg gjorde mitt beste for å bli kristen, med alt hva det medførte av plager og grublerier. Jeg slet meg gjennom den ene tungtfordøyelige og ubegripelige og hermetiske romanen etter den andre, jeg overbeviste meg selv om at det de sa var sant, overbeviste meg selv om at dette var stort og at jeg en dag kom til å forstå det, i den tro at litteratur ikke var kommunikasjon, som min lærer Arild Linneberg ved Universitetet i Bergen hadde fortalt meg, i den tro at den gode litteraturen må yte ekstrem motstand, slik man ukentlig kunne lese på prent i Morgenbladet eller kvartalsvis i Vinduet og Vagang. Men perlevenner ble vi i siste instans ikke, modernismen og jeg. Vi hadde forsøkt lenge, men en dag var det nok. En dag våget jeg meg tilbake til den nedvurderte fortellingen, ned til de dumme, ned til de enkle, ned til en verden av dikotomier og bulder og brak, ned til den medrivende litteraturen; jeg oppdaget festen igjen."

I det følgende beskriver han hva som karakteriserer Balzacs litteratur - det autentiske, det sanne i formidlingen, dramaturgien som er så emminent i hans bøker - en forfatter Renberg lenge trodde var både kjedelig, uvesentlig og utdatert. Og så endret alt seg etter at han leste "Far Goriot". Og som forfatterskapsleser og ikke en enboksleser, endte han selvsagt med å sluke hele Balzacs forfatterskap. Og jeg som har Far Goriot ulest i boksamlingen min, skjønner at jeg absolutt bør foreta meg noe i sakens anledning, og det ganske snart.

Selma Lagerlöfs forfatterskap preges av det Renberg har valgt å betegne som motstandsløshet, en karakteristikk som står i dyp kontrast til det som er opplest og vedtatt er stor litteratur blant dem som mener å ha greie på det. F.eks. Kjærstad som hevder at det for å være stor litteratur, må være motstand i teksten, og at det ofte kreves like mye arbeid å lese en bok som å skrive den. Når man leser Lagerlöf slipper man imidlertid å bla tilbake og lese avsnitt på nytt for å forstå hva hun har forsøkt å formidle. Men kan det bli stor litteratur av slikt? Nåja, hun fikk jo faktisk Nobels litteraturpris, så noe må det absolutt ha vært med hennes bøker, tross alt. For Lagerlöf var det et stort poeng å skrive for et stort publikum, og hun jobbet hardt for å få det til. Ikke dermed sagt at dette er lettvekterlitteratur av den grunn!

Når Renberg trekker inn egne opplevelser rundt Lagerlöf og i særdeleshet sin gamle mormors drøm om å besøke Mårbacka før hun døde, så opplever jeg dette som en berikelse i teksten. For på den måten får han frem hvilken glede denne forfatteren har skapt hos mange lesere, unge som gamle, og ikke minst hvordan han selv fra å ha fordommer mot Lagerlöf endte opp med å elske henne og lese alle bøkene hennes. Slike historier fascinerer meg! Og jeg som fra før av bare har lest "Gösta Berlings saga" av henne, men som har "Jerusalem" liggende ulest et eller annet sted, må se å få gjort noe med dette også!

Den forfatteren Renberg utvilsomt klarer å skape størst nysgjerrighet rundt for mitt vedkommende, er utvilsomt Laxness, nok en forfatter jeg kun har lest en bok av (selv om jeg egentlig er en forfatterskapsleser), nemlig "Brekkukotkrønike". Den var til gjengjeld så fantastisk at det i grunnen er underlig at jeg aldri kom lenger enn til den i Laxness´forfatterskap. "Sin egen herre" er definitivt en bok som bør leses! Ikke bare fordi Renberg betegner den som Nordens beste roman, men fordi han har lykkes med å gjøre min nysgjerrighet meget stor også her.

I følge Renberg preges Laxness´forfatterskap av råskapen. Dessuten er han en mester både hva gjelder det rent språklige, karakterskildringene og i dramaturgien - i tillegg til at han har et politisk budskap. Mange forfattere kan skrive, men er ikke like heldige med dramaturgien, dvs. evnen til å bygge opp en historie som har noe av pageturner-kvalitetene ved seg. Da Renberg angrep Hamsun for manglende evne til å skrive en drivende historie, holdt jeg nesten på å svelge rødvinen i vrangen. Men - jeg kom til at jeg må ha ham unnskyldt! Han er for ung - ikke 40 enda. Hamsuns forfatterskap vokser nemlig i takt med 40 årskrisen, som i større eller mindre grad rammer de fleste av oss, enten vi vil innrømme det eller ikke. Det Hamsun mangler av ytre handling, tar han nemlig igjen i mangfold på det indre plan. Og er det noe som skjer i 40 årene så er det nettopp at oppmerksomheten i stor grad flyttes fra det ytre til det indre planet. Derav en påfølgende panikkfølelse av typen "er dette virkelig alt livet skal ha å by meg?" Og i kjølevannet følger det for den lesende delen av befolkningen gjerne et behov for å grave seg ned i eksistensielle temaer i litteraturen. Det er her bl.a. Hamsun kommer inn i bildet.

Dette er en herlig liten bok som jeg anbefaler alle litteraturelskere på det aller, aller varmeste! Jeg er heller ikke snau og tildeler den ubekjedent terningkast seks! Ikke forvent en bok som blir stående i litteraturvitenskapen som en kanon, men forvent heller en bok som formidler glede og entusiasme for tre forfattere som fortjener å få litt mer blest og oppmerksomhet rundt seg. Boka er preget av en muntlig fortellerstil - av den enkle grunn at den inneholder tre presumptivt muntlige foredrag. Tre foredrag jeg skulle gitt ganske mye for å oppleve i reprise "live", om det skulle la seg gjøre en eller annen gang ... (hint! hint!)

Sist helg var jeg på hytta sammen med brødrene mine, et sted hvor vi alltid snakker om ulven, hvilket ledet til varulv og siden hvem ville du helst blitt drept av, en zombie eller en varulv? Jeg svarte varulv, for da ville jeg sikkert vært død med en gang, mens en zombie er sykt treig av seg, noe en foreleser noen dager senere var enig i. Ikke at det var jeg som spurte ham om det, vil du helst bli drept av en zombie eller en varulv, nei, han begynte bare å snakke om zombier, det var i relasjon til at forelesningen handlet om Nathaniel Hawthornes novelle "Young Goodman Brown", om den unge Brown som går tur i skogen sammen med djevelen og siden ender på et heksemøte i skogen. Hawthorne ble født i Salem omtrent et hundreår etter heksejakten, i frykten for det djevelske og alt som gikk i mot Gud. Gry, moren til hovedpersonen i Mamma er en countrysang, har også vokst opp i et gudfryktig hjem, i bibelbeltet på Sørvestlandet. Familien til Gry, som bare består av kvinner (jeg vet ikke hvor det er blitt av mennene, er de døde alle sammen?), er en haug med arbeidsomme, gudfryktige og pietistiske damer som ikke kikker med blide øyne når Gry kommer på besøk med sin snertne, lille kropp og sprettrumpe dekket av det mintgrønne skjørtet (som sikkert ikke er mer enn relativt langt/kort). Som om det ikke er ille nok at hun fikk barn da hun var seksten. Nemlig den lille Stig, som jeg ikke skjønner alderen på: han er for gammel til å få noe ut av Lassie, men ikke så gammel at han ikke lenger bryr seg om skumbananer på fredagskvelden (nå, jeg gleder meg til kakao kommende fredagskveld). Jeg tenkte ofte at han måtte være i syv-åtte-års alderen, men så gjorde han av og til ting som fikk meg til å tenke at han måtte i hvertfall være tolv, men så syntes jeg tolv var litt for gammelt igjen når det var sånn at han stadig vekk ble med sin mor på jobb på Skagen Grill og fikk servert iskrem på bakrommet av den feite kokka. Det forblir uklart, og det er også en av grunnene til at jeg ikke liker boka. Jeg tror ikke helt på at en som er så ung at han må være med sin mor på jobb fordi han ikke kan være alene hjemme, kan tenke og gjøre så mye av det som skjer i boka. Vi er heller aldri helt inni hodet til Stig, og han sier nesten ikke noe. Vi får bare høre en masse om det han observerer. Og det han observerer, det er ganske kjedelig spør du meg.

Stig observerer sin far, som er dykker, men kanskje kan han ikke lenger være det for han har fått dotter i ørene. Stig observerer en venninne, men jeg skjønner ikke helt hva det skal bety. Stig observerer sin mor, som fikk et uønsket barn da hun var seksten, såpass har Stig skjønt, men han skjønner også at moren er veldig glad i ham (jeg tror det, selv om jeg synes det er rart at foreldrene drar på en ukes sydentur mens de lar ham bli hjemme hos en bekjent, for hvor vanskelig kan det være å ta med seg et barn på sydentur hvor man uansett bare ligger på en sandstrand). Stig observerer mange ting om sin mor, at hun nok er smartere enn hva folk flest tror og at hun egentlig er eslet for mer enn å jobbe som servitør på Skagen Grill. Dette fås fram av at hun av og til leser russiske bøker. Hvor klisjé er ikke det? Nå intellektualiserer vi oss ved å snakke om russiske forfattere, dere. Og disse russiske forfatterne leder til hva Stig kaller for 'russiske aftener', noe som jeg tolker som kvelder hvor Gry ikke er i så godt humør, men heller litt deprimert, er for seg selv og ikke gir sin samboer og sønn nok oppmerksomhet. Kvelder hvor hun ikke synger og steller (hun synger ellers på countrysanger) og de ikke sitter i sofaen sammen, ser på tv og kosidosemoser seg.

Stig observerer også kollegene til Gry på Skagen Grill, og de besøkende. De besøkende mannfolka som ikke mener at Gry har noe i toppen. Hun er bare en dum dame (men hvilke damer er ikke dumme i følge denne typen av mannfolk? Ingen!). Stig observerer også Lisa, den andre servitøren, den breikjefta dama fra Nord-Norge, som jeg ser for meg som en bikerdame, som hun dama i tv-serien Sons of Anarchy som i de første episodene ligger på sykehuset etter å ha tatt litt for mye heroin, men som etterpå (når hun holder seg unna heroinen) blir en skikkelig tøff dame som ingen (ihvertfall ingen andre damer) får kødde med; og den feite kokka Sissel på kjøkkenet som fôrer ham med pølser, is og potetbåter. Og det høres kanskje litt spennende ut, dette her, denne verdenen som for meg er helt fremmed; bygdemiljø, tenåringsmødre, kristne, mannssjåvinister, men nei, det er ikke noe spenndende og interessant i Mamma er en countrysang. Jeg syntes den var kjedelig, jeg satt hele tiden med følelsen av at jeg burde legge den fra meg, at det ikke ville komme noe mer ved den som jeg ikke allerede hadde lest (og ikke kommet inn i) i løpet av de ti første sidene, altså noe ufengende og dølt, et ikke noe. Likevel fortsatte jeg å lese, men det skulle jeg ikke ha gjort, jeg hadde rett aller først, denne boka ble ikke noe mer enn det jeg kunne ane i begynnelsen av den.

Godt spørsmål: Jeg kikket etter i hylla og lurte på hvilke kvinnelige forfattere som ville appellere mest til menn; et høyst selektivt utvalg sett fra skrivebordet (den svenske hylla); Kerstin Ekman, Åsa Larsson, Beate Grimsrud, Astrid Lindgren, litt lengre borte Bergljot Hobæk Haff. Kanskje et godt oppfølgingsspørsmål til menn er: Hvilke kvinnelige forfattere leser du helst?

Nord-Korea i fokus

Adam Johnson (f. 1967) har tre bøker bak seg, men det er "Barnehjemsbestyrerens sønn" (eller "The Orhan Master´s Son") som utkom i 2012, som for alvor førte til hans internasjonale gjennombrudd. Ikke bare har han skrevet noe så oppsiktsvekkende som en roman om og fra det lukkede diktaturet Nord-Korea, men dette har han til gjengjeld gjort med en slik innsikt og med virkelig sans for "den gode historien" - selv om dette går på bekostning av det vi vel må kunne kalle Nord-Koreas ære. I den grad landet i det hele tatt har hatt noe slikt i nyere historie ...

Faren er imidlertid at lukketheten gjør at man er henvist til å gjette seg til hvilke vilkår menneskene i landet lever under, og at man i jakten på den gode historien faller for fristelsen til å overdrive ... Bare for å ha sagt det med det samme: jeg har overhode ingen kunnskaper som er egnet til å overprøve sannhetsgehalten i det skremmebildet som tegnes av Nord-Korea i denne romanen. Det jeg vet er stort sett det jeg kan lese meg til i bokas etterord, og der fremgår det at forfatteren har gjort grundig research - bl.a. ved hjelp av mennesker som har oppholdt seg i Nord-Korea. Og selvsagt det jeg har lest om landet fra før av, herunder sett av reportasjer og filmer - f.eks. filmen "Yodok-stories" ...

Boka er delt i to. I første del presenteres vi for Jun Dos biografi, og i den andre kommandør Gas bekjennesler.

"Moren til Jun Do var sangerinne. Det var alt faren hans, barnehjemsbestyreren, ville si om henne. Barnehjemsbestyreren hadde et bilde av en kvinne i det lille rommet sitt på Lange morgendager. Hun var meget vakker - med store øyne som så til siden, leppene fremskutt i et uutalt ord. Siden vakre kvinner fra provinsen blir sendt til Pyongyang, var det sikkert det som hadde skjedd med moren hans. Det endelige beviset på det var barnehjemsbestyreren selv. Han drakk på kveldene, og fra brakka kunne barnehjemsbarna høre at han gråt og klaget mens han gjorde halvhjertede avtaler med kvinnen på bildet. Det var bare Jun Do som fikk lov til å trøste ham, og til slutt ta fra ham flasken ... " (side 15)

Og dette er stort sett det vi får høre om barnehjemsbestyreren, for i fortsettelsen er det Jun Do som står i fokus - mannen som hardnakket forsvarer oppfatningen av seg selv som ikke foreldreløs, i motsetning til de andre barna på barnehjemmet. Skjønt han ikke får noen fordeler ved dette, siden alle må dele den samme skjebnen. Barna lever under helt umenneskelige forhold, og selges nærmest som slaver til fabrikker som driver med helseskadelig produksjon. Her er det ingen som har hørt om arbeidsmiljølov eller HMS. Et menneskeliv er ikke mye verdt. Og dersom noen tilfeldigvis er gift med en vakker kvinne og en mann høyere opp i hierarkiet får lyst på henne - vel, så forsvinner hun bare, for deretter å bli overtatt av en annen. I bakgrunnen spøker den store lederen selv - konsekvent omtalt som "Vår kjære leder" ...

Jun Do blir etter hvert en betrodd tjenestemann i statens tjeneste, og oppdragene han sendes ut på handler bl.a. om kidnappinger av utlendinger - i første rekke japanere. Og mens han og de andre er ute på tokt, ser han omverdenen gjennom sine hjernevaskede Nord-Korea-øyne, hvor alle inntrykk forvrenges for å passe inn i det bildet han har fått presentert av sitt eget land. Underveis rystes man som leser i grunnvollene på grunn av alle grusomhetene som presenteres i boka - nærmest i en hverdagslig tone. I likhet med resten av sitt folk er Jun Do opplært til ikke å stille kritiske spørsmål, og den friheten som er så selvfølgelig for oss, blir tolket helt motsatt sett gjennom hans øyne. Bl.a. når han får reise til USA, og blir vitne til hvordan hunder blir behandlet ... Hvilken vanære å sove i samme seng som en hund!

Oppe i alt det begredelige drømmer Jun Do om Sun Moon, en vakker skuespillerinne som er gift med kommandør Ga - etter at kommandør Ga tok henne fra en annen mann. Drømmen om kvinnen får ham bl.a. til å tatovere bildet av henne på brystet sitt. At han i det hele tatt tillater seg å drømme om denne kvinnen, som tilfeldigvis også er lederens yndling, viser et vågemot hinsides det fornuftsmessige i et land som Nord-Korea ... Dette vitner om håp, mot og villighet til å ofre alt for kjærligheten.

Samtidig som romanen inneholder en helt klar historie med en begynnelse, et midtparti og en slutt, handler boka om noe mer og større enn seg selv. Den tegner nemlig er skremmebilde av et av verdens verste diktaturer, et diktatur så myteomspunnet fordi det er så lukket og fordi så få har klart å flykte derfra og dermed kan fortelle om forholdene i landet. Når vi f.eks. leser i boka om fengsler hvor alle fangene er lobotomert og beveger seg rundt som zombier, kjenner jeg at dette nesten er for ille til at det går an å tro på det. Eller ... ? Løgnene florerer, virkeligheten omskrives - så pass at mange statsansatte har som oppgave å skrive sine medborgeres biografier. Heller ikke her eier borgerne fullt og helt sin egen historie.

Boka er glitrende skrevet! Selv synes jeg imidlertid at 500 sider var noe i drøyeste laget, og at forfatteren nok kunne ha strammet opp noe her og der. Samtidig har jeg respekt for at han har ment at historien måtte bli så vidt omfattende. Del 1 og 2 i boka er fiffig knyttet sammen, slik at det som ved første øyekast kunne se ut som to separate deler egentlig handler om det samme - idet del 2 er en fortsettelse av del 1.

Jeg er alltid litt skeptisk når vestlige forfattere uten tilknytning til aktuelle land skriver historien, men her må jeg si at all skepsis ble gjort til skamme. Adam Johnson har klart det! Han har skrevet en overbevisende roman om løgner, ondskap satt i system og en historie så gruoppvekkende at det er til å miste nattesøvnen av. Jeg har vært i tvil om jeg skal gi boka terningkast fem eller seks, men tror det må bli terningkast fem - et sterkt et!

Avslutningsvis: Forfatteren er belønnet med den prestisjefulle prisen "Pulitzer-prisen" for denne romanen.

Et velskrevet og spennende science fiction eventyr, som ville vært bra selv uten tilhørighet til StarCraft-universet. Dette er en fortsettelse av historien fra Heaven's Devils, men kan godt leses for seg selv. Bakerst i boken er det også en tidslinje over StarCraft-universet med henvendelser til hvilke bøker som omhandler hva.
Denne boken handler om bandittene Jim Raynor og Tychus Findlay. De stjeler penger, gjør pek mot marshalen som jakter på dem, bruker opp pengene på børst og damer, og så stjeler de mer penger. Men så prøver en beryktet leiemorder å ta dem, og snart havner de i selskap med tyngre kriminelle for å komme seg unna. Jim, og til en viss grad Tychus, begynner å tenke igjennom valgene han har tatt for å komme dit han er, og hva han skal velge fremover. Han var en snill bondegutt og er nå en hardbarket kriminell. Skal han fortsette på den veien, eller snu?
For StarCraft-fans er dette en underholdende historie om hvordan den Jim Raynor vi kjenner fra spillene ble til. For andre er dette et engasjerende actioneventyr. Christie Golden skriver veldig bra, og Devils' Due er noke et bevis på at hun er hakket hvassere enn andre forfattere som skriver media tie-in. Anbefales til fans og kommende fans av StarCraft.

Om skyld, skam og forsoning

Agnes Ravatn (f. 1983) debuterte allerede i 2007 med romanen "Veke 53", som hun mottok Natt&Dags Bergensprisen for. Etter dette har det kommet tre bøker til - fortrinnsvis innenfor genren essay ut fra hva jeg har forstått - inntil hun tidligere i år utkom med "Fugletribunalet" - hennes fenmte bok.

Selv ble jeg oppmerksom på Agnes Ravatn først i forbindelse med bokbloggertreffet på Gyldendalhuset i høst, fordi boka lå på bokbordet med leseeksemplarer donert fra Samlaget. Og fordi "alle" snakket om denne boka som noe av det mest spennende som hadde skjedd innenfor norsk litteratur i år, tok jeg med meg et eksemplar og tenkte at jeg jo kunne gi den en sjanse.

Mens jeg har ventet på å få tid til å prioritere boka, har jeg vært vitne til at samtlige bloggere som fikk med seg boka fra bokbloggertreffet, både har lest, omtalt/anmeldt og elsket den! Og sånn sett føyer jeg meg bare pent inn i rekken av Ravatn-fans, for dette er en av de bedre romanene som er utgitt i høst! Fortsetter hun slik, blir hun en av mine mange må-lese-forfattere hver gang det kommer en ny bok fra hennes hånd!

Allis Hagtorn, tidligere NRK-journalist, har flyktet hals over hode langt bort fra venner, familie og offentlig oppmerksomhet etter en skandale som har gjort henne så skamfull at hun ikke orker å se noen i øynene. Hun har søkt en huspost hos Sigurd Bagge, en mann som bor langt fra folk og som livnærer seg som gartner. Kona hans er bortreist, og han trenger hjelp i hus og hage.

Akkurat hva Agnes tenkte at hennes nye tilværelse skulle bestå i, har hun nok ikke hatt helt klart for seg. Men at mannen hun skulle stelle for viser seg å være en meget flott mann - akkurat dét var hun ikke forberedt på. Dessuten hadde hun tenkt at det å stelle i en hage ville være livgivende for henne - ikke det harde arbeidet det viser seg å være ...

"Neste dag var endå verre, å setje ein fot framfor den andre var uuthaldeleg. Heile dagen unnlét eg å setje med ned fordi eg visste eg ikkje ville klare å kome meg opp att. Entusiasmen for hagearbeidet hadde vara éin dag. Det var alltid slik. Eg gjekk laus på ting med stor iver, og eg gjennomførte aldri noko. Alltid det same hemningslause engasjementet kvar gong, før eg gjekk lei kort tid etter. Eg eigde ikkje uthald, gjennomføringsvilje. Eg hadde håpa at det var nettopp dette som skulle endre seg, viljestyrken, sjølvdisiplinen. Men det var jo nettopp det, det ville krevje viljestyrke å opparbeide seg viljestyrke. Ein meir solid person, det var det eg måtte bli, få ein fastare karakter. Om ikkje no, så aldri. Her hadde eg alt det vesle eg trong, einsemd, opne dagar, få, føreseielege plikter, eg var fri for dei andres blikk, dei andres snakk, og en hadde ein hage heilt for meg sjølv." (side 14)

Etter hvert får vi vite hva som egentlig har skjedd og hvorfor Allis har flyktet fra livet sitt. Samtidig som vi spekulerer på hvor det egentlig blir av kona til Sigurd. Hvorfor er det ikke spor etter henne i huset? Hvilke hemmeligheter skjuler han egentlig for Allis? Allis som begynner å eksperimentere på kjøkkenet, som ønsker å vise at hun har mer å by på enn han kan ane, fordi hun blir mer og mer tiltrukket av denne mannen og ønsker å glede ham, vekke beundring. Mens Sigurd deler så lite av seg selv, og som etter hvert måltid trekker seg tilbake til arbeidsrommet sitt. Hva holder han egentlig på med?

Og her må jeg rett og slett sitere Steinar Sivertsen, slik han skriver i sin bokanmeldelse i Stavanger Aftenblad 30.09.2013:

"Til å begynna med er begge to innstilt på å halda avstand til kvarandre. Men snart utviklar historia seg til å bli eit erotisk ladd kammerspel av det klassiske, mørke slaget. Allis blir fascinert av den tause, mystiske arbeidsgivaren som ber på løyndomar ho må kjempa for å få innblikk i. Alkoholen fløymer. Driftene pressar på. Uroa grip om seg. Dei illevarslande teikna blir mange. Tragedien trugar."

Slik bygger det seg opp en spenning mellom Allis og Sigurd, idet hemmelighet på hemmelighet avdekkes, og det - ikke overraskende - faktisk oppstår kjærlighet mellom de to. I mellomtiden er det først og fremst det mystiske, på grensen til psykisk thriller-aktige, som preger romanen - særlig gjennom symbolikken til fugletribunalet og henvisningene til norrøn mytologi. Førstnevnte hentet fra en drøm Sigurd forteller Allis om - sistnevnte noe Allis stadig trekker frem, som et slags varsel om det som skal skje? Den creepy stemningen eskalerer da Allis etter å ha satt ut musefeller, kun finner fugler i fellene.

Så er spørsmålet om Allis og Sigurd tør å elske når det kommer til stykket? For å våge dette, må de også orke å risikere avvisning ... Og kanskje også makte å gi slipp på den altoverskyggende følelsen av skyld og skam som har forfulgt dem begge i altfor lang tid, mens ensomheten nesten har tæret dem i stykker ...

Jeg opplevde at romanen vokste etter hvert som Allis og Sigurd nærmet hverandre og deres samspill ble mer og mer preget av dialog og mindre av avstand. Agnes Ravatn skriver fantastisk godt på et vakkert nynorsk, og jeg opplevde at hun hadde et godt grep om bokas karakterer. Begge to er skibbrudne mennesker, som ikke tror at de trenger noen og helst vil holde seg langt unna andres vurderende blikk og prat, men som til syvende og sist fremstår som de menneskene de tross alt er: fulle av lengsler etter å erstatte ensomheten med litt mer tosomhet, og etter å oppdage at livet har mer å by dem etter alt de har vært gjennom. Kanskje kunne forfatteren likevel ha spedd på med mer ukontrollert lidenskap underveis, og slik tilført romanen et ekstra lag? Romanen hadde ikke blitt dårligere av den grunn. Like fullt: dette er en roman det virkelig står respekt av! En roman man bør få med seg blant høstens mange gode norske utgivelser! Jeg anbefaler den varmt!

En annerledes Norges-historie

Det er ikke mer enn knapt et par uker siden "Skammens historie" med undertittelen "Den norske stats mørke sider 1814 - 2014" ble lansert, og sjelden har jeg vært vitne til at så mange har ment så mye om en bok som nettopp denne gangen. For alle som er over middels interessert i historie, er min påstand at dette er en bok man bare må få med seg! Og for alle dem som ikke tror at de er så interessert i historie - les boka likevel, for du kan komme til å bli nettopp det - historieinteressert, altså!

Om forfatterne og bakgrunnen for bokutgivelsen

Det er to forfattere som har skrevet denne boka sammen. Den ene er Sigmund Aas (f. 1983). Han har mastergrad i menneskerettigheter fra UiO, har vært styreleder i Amnesty International Juridisk Studentnettverk, og jobbet for FNs høykommisær for flyktninger. Den andre er Thomas Vestgården (f. 1985). Han har master i statsvitenskap fra UiO, og var tidligere leder for studentorganisasjonen Amnesty Blindern fra 2010 til 2012. (Kilde: Smussomslaget på boka) For øvrig anbefaler jeg interesserte å lese bloggeren Bokelskerinnens intervju med forfatterne, der de forteller om bakgrunnen for boka, hvordan de fikk ideen til den, og hva som har vært tanken med "Skammens historie", som utkommer i år, i forbindelse med 200-årsjubileet for vår norske grunnlov.

"I 2014 fyller den norske grunnloven 200 år. Grunnloven er selve fundamentet for staten Norge og dens historie - som mange oppfatter som uskyldig, harmonisk og inkluderende. I læreboken for ungdomsskolen Kosmos heter det at "Siden vi fikk Grunnloven har den vært et vern for folk og land."

Fordi Norges menneskerettighetsbrudd og overgrep ikke blir nevnt i jubileumstaler, finner vi det nødvendig å skrive en bok med et systematisk fokus på de mørkere sidene av Norges nyere historie. Det er en god menneskelig egenskap å lære av sine feil, men dette forutsetter at vi først erkjenner de feilene vi har begått, og ikke minst oppfordrer til ettertanke midt i selvhyllesten som en feiring av grunnlovsjubileet gjerne bringer med seg." (side 7)

Og bare for å ha sagt det med det samme: "Skammens historie" inneholder ikke nye, avslørende ting vi ikke visste fra før av, men her gjøres det etter mitt syn likevel noe helt nytt: forfatterne sammenstiller det vi vet, samler dette og skriver en bok om det. Og for alle som også valgte å følge Frank Aarebrots maratonforelesning om Norges siste 200 årige historie på 200 minutter på NRK2 i går kveld, vil denne boka bidra til ytterligere kunnskaper om forhold Aarebrot av tidsmessige årsaker ikke rakk å gå i dybden av. Likevel var det interessant å merke seg at også han var innom mange av de temaene som står sentralt i "Skammens historie".

Bokas oppbygging

Det er i all hovedsak statens handlinger og ikke enkeltpersoners overtramp forfatterne har ønsket å fokusere på i "Skammens historie". Grensene mellom enkeltpersoners handlinger og statens mangelfulle ivaretakelse av sitt ansvar for f.eks. å gripe inn, kan imidlertid være glidende.

I boka skiller forfatterne mellom aktive statlige overgrep og menneskerettighetsbrudd (hvor staten aktivt har tatt skritt som bryter rettighetene til enkeltpersoner), unnlatelsessynder (brudd som staten enten har visst om eller unnlatt å gjøre noe med, eller med rimelighet burde ha undersøkt) og interessebaserte overgrep og menneskerettighetsbrudd (f.eks. investeringer som er gjort i land som bryter menneskerettigheter, salg av våpen til krigførende land osv.).

Gjennom tematiserte kapitler tar forfatterne bl.a. for seg jødeparagrafen i grunnloven, om norske myndigheters behandling av samer, tatere og sigøynere, behandlingen av straffedømte og psykiatriske pasienter (tvangssterilisering, lobotomi etc.), barnemishandlingen som fant sted på statlige barnehjem, krenkelse av trykkefriheten/ytringsfriheten, det skammelige etterkrigsoppgjøret, ulovlig overvåkning og politisk forfølgelse, flere saker om justismord og politivold, om oljepenger/blodpenger og helt til slutt om Norges håndtering av 22. juli 2011 både før, under og etter denne hendelsen. Hvert tema er flere bøker verdt, og det finnes også et rikholdig kildemateriale som forfatterne har vist til, og som er tematisk sortert fra s. 290-299.

Det sier seg selv at det ikke er mulig å gå i dybden av alle disse temaene i en bok på rundt 300 sider, og det har heller ikke vært forfatternes intensjon. Men gjennom å gi en kortfattet og samlet oversikt over de overgrep som rent faktisk har funnet sted i løpet av de to siste århundrene, settes vår nære historie i et noe annet perspektiv enn hva vi vanligvis tenker oss. Så kan man selvsagt innvende at det kunne ha vært på sin plass å få frem alt Norge faktisk har gjort for å rette på all uretten i nyere tid. Få land har f.eks. et så sterkt personvern som nettopp Norge, og få land gir sine borgere så mange rettigheter som nettopp her. Vi har også en åpenhetskultur som jeg tenker er et resultat av mange verdibaserte debatter opp gjennom tidene. Og det er da jeg tenker at noe har vi som nasjon faktisk lært av vår historie!

Nedenfor tar jeg sikte på å berøre noen av temaene som tas opp i boka, og som jeg synes er svært sentrale og viktige.

Grunnloven av 1814

Hvert eneste år feirer vi grunnloven vår den 17. mai. Dette gjør vi i den tro at denne loven etablerte demokratiet vårt. I 1814 var det imidlertid ikke demokrati, og de eneste som hadde stemmerett var en engere krets av embetsmenn. Andre ble ansett som tredjeklasses mennesker. Vi hadde ikke en gang religionsfrihet, og jøder og jesuitter hadde ikke adgang til riket.

"Grunnlovsforsamlingen på Eidsvoll mente etter alt å dømme at de "lavere folkegrupper" ikke hadde evne til å dømme i statssaker - eller at evnen til å dømme i slike saker hadde sammenheng med selvstendig yrke og eiendom." (side 25)

Dessuten måtte man avlegge en ed til forfatningen for å få utøve sin stemmerett.

Rasehygiene m.v.

Det er ikke bare Hitler som har hatt tanker om at det skulle finnes en arisk rase, at andre raser var mindreverdige og at det gjaldt å beskytte en nasjons egenart. På 1800-tallet vokste det frem en forestilling om nordmenn som en egen germansk stamme, og det vises i den forbindelse spesielt til Rudolf Keyser som en ledende skikkelse. Man forsket og inndelte nordmenn i "kortskaller" og "langskaller", og det oppsto teorier om viktigheten av rasehygiene.

"Dette internasjonale tankegodset nådde også Norge i denne perioden. Etter inndelingen av mennesker i raser, oppsto videre ideer om at noen raser var overlegne andre raser, og at dette overlegne genmaterialet måtte beskyttes og bevares. Forskjellige mennesketyper måtte derfor holdes fra hverandre, slik at arvematerialet ikke ble degenerert. Dette ble kalt eugenikk, eller rasehygiene." (side 36)

Denne tankegangen la grunnlaget bl.a. for Norges behandling av romanifolket.

"Et av norgeshistoriens mørkeste kapitler er den norske stats behandling av de nasjonale minoritetene. Jøder har blitt hundset og deportert av sine landsmenn, og samer, skogsfinner og kvener er blitt tvunget til å glemme sitt språk og sin kultur. Likevel har statens overgrep aldri vært så målrettet, omfattende og intime som i tvangssteriliseringen av romanifolket. Norges behandling av dette folkeslaget utgjør etter internasjnale definisjoner et folkemord." (side 39)

Bl.a. går forfatterne langt i å antyde at massegraven på Ris kirkegård i Oslo trolig inneholder mange med romani-bakgrunn, og dette gravstedet har også blitt benyttet som et sted å samles til en årlig minnestund for Taternes landsforening. Like fullt påstår forskere at historien bak massegraven er udramatisk og at det kun skal ligge et lik med romani-bakgrunn i denne. Se mer om dette i denne Aftenpostenartikkelen.

Forfatterne skriver også om Norges behandling av kvener og samer, og om forsøkene på fornorsking av spesielt samene, som i dag er definert som urfolk. På den måten håpet myndighetene at de skulle klare å fortrenge den samiske språket og samenes tradisjoner. Men det gikk lenger, for det handlet om et menneskesyn og noen holdninger som er til å få grøsninger av i dagens samfunn.

"Han (Finnmarks skoledirektør i årene 1923-1933, Christian Brygefjeld, min kommentar) utøvde sitt embete basert på en rent rasistisk grunnholdning:

"De få individer som er igjen av den opprinnelige lappiske folkestamme er nu så degenerert at det er lite håp om nogen forandring til det bedre for dem. De er håpløse og hører til Finnmarkens mest tilbakesatte og usleste befolkning og skaffer den største kontingent herfra til vore sindsykeasyler og åndssvakeskoler." " (side 65)

"Samene, kvenene, romanifolket, skogfinnene og jødene passet dårlig inn i den konstruerte oppfatning av hva det ville si å være norsk, med sin avvikende religion, språk, kultur og levesett - i tillegg til eventuell fysiske særtrekk.

Man kan etterspore innflytelsen av rasisme og rasehygisk tankegang i Norden innenfor medisin, psykiatri og genetikk i store deler av den første halvparten av det 20. århundre. I sin ytterste konsekvens kan et nasjonsbyggingsprosjekt føre til folkemord. Det tydeligste eksempelet på dette er tyrkernes folkemord på armenerne i 1915-1917. Også i Norge ble de nasjonale minoritene sett på som laverestående og mindreverdige av mange. Dette kan ha gitt grobunn og aksept for statens politikk overfor alle avvikende grupper." (side 66)

Tortur og henrettelser

De fleste vil vel rygge bakover over påstander om at Norge den dag i dag driver med tortur, mens tanken ikke er så fremmed når man tenker på hvordan straff-fanger ble behandlet i norske fengsler. Forfatterne hevder at menneskerettighetsbruddene fortsetter den dag i dag.

Aller først får vi høre om hvordan straff-fangene ble behandlet den første tiden etter 1814, der de gikk i lenker absolutt hele tiden. Det vises bl.a. til at grunnloven forbød tortur under avhør, men ikke under soning. Norge hadde Europas strengeste strafferett på denne tiden, og det var relativt små lovovertredelser som skulle til for å få livstidsstraff. Noe av det mest groteske som trekkes frem er historien om bøddelen Anton Lædel som trolig led av Parkinsons sykdom, og som med skjelvende hånd måtte hogge ofrene flere ganger for å få løsnet hodet fra resten av kroppen. Hvilke lidelser dette må ha påført de dødsdømte, kan vi bare forestille oss. Verre er at Lædel ønsket å fratre sin stilling på grunn av langt fremskreden sykdom og alder, men lenge ble nektet dette.

Bastøy guttehjem i Oslo-fjorden er en annen skamplett i vår nære historie. Og hvem har vel ikke sett den norske filmen "Kongen av Bastøy" om opprøret i 1915 - en av de beste norske filmene som noen gang er laget, etter min mening. Behandlingen av guttene som havnet på Bastøy er det skrevet mye om, og felles for de fleste historiene er at jo mer guttene forsøkte å få omverdenen til å bli klar over hva som egentlig foregikk der, desto mer risikerte de å bli straffet som opprørere, som for enhver pris måtte temmes ...

Noe av det som trekkes frem som eksempler på overgrep i nyere tid er Norges behandling av alvorlig sinnslidende kriminelle, den manglende personvernet som har blitt fanger til del og bruk av isolasjon over lang tid.

Psykiatrien

Det området hvor det kanskje har vært flest overgrep mot mennesker helt opp i nyere tid, er innenfor psykiatrien.

For et par hundre år siden behandlet man sinnssyke ved å låse dem inn og skjerme samfunnet fra dem.

"Dollhusene, og senere asylene, var i stor grad bare oppbevaringsanstalter for mennesker som ofte var avskrevet som uhelbredelig gale. Behandlingen de innlagte fikk var ofte varme og kalde bad om hverandre, eller årelating. Asylene skulle "rense landet for bunnfall", slik Gaustads første direktør uttrykte det. Denne tilstanden og mentaliteten skulle mer eller mindre vare helt til slutten av 1930-årene, da man for første gang så en utvikling mot at behandling av de sinnssyke i stor skala ble sett som mulig. Størst håp var det knyttet til en nyutviklet metode - lobotomi." (side 85)

Lobotomiens historie er som hentet rett ut av den verste skrekk-film, og det er både skrevet bøker og laget en del filmer hvor dette står sentralt - som "Gjøkeredet" med Jack Nicholson i hovedrollen, og "Frances" med Jessica Lange i hovedrollen.

De fleste lobotomi-ofre var kvinner, noe som hang sammen med datidens kjønnsrolle-oppfatninger. Det er imidlertid også avdekket at barn helt ned i 11 årsalderen, som aldri hadde utvist tendenser til psykoser, ble lobotomert. Ved Gaustad sykehus, som brukte denne metoden i størst utstrekning, var dødeligheten rundt 25 %.

Andre metoder som ble utprøvd overfor psykiatriske pasienter var ulike former for sjokkbehandling, som overdoser av insulin og cardiazol, og ... LSD!

"Normale menneskelige reaksjoner på slik behandling - som protest og raseri - ble tolket som en del av sykdomsbildet. Konklusjonen var gjerne at sjokkbehandlingen ikke hadde vært en sterk nok inngripen da pasienten fortsatt var aggressiv eller vanskelig. Protest mot mishandlingen ble dermed ofte det første steget mot en mer endelig løsning - lobotomi." (side 88)

Et problem var at man ikke brydde seg om å innhente samtykke - ikke fra pasienten selv, og i svært liten grad fra de pårørende. Alle brev hvor pasientene forsøkte å rope om hjelp til utenomverdenen, ble konfiskert av sykehusledelsen ...

"En eldre dame som ble utsatt for gjentatte sjokkbehandlinger skrev i desperasjon til en venn: " ... jeg tåler ikke å bli behandlet på en slik grusom måte, som de har gjort. Jeg skulle aldri ha reist hit, for alt det jeg har gjennomgått av lidelser er så grusomt at det er umulig å beskrive det, og stillingen blir bare verre." Brevet ble konfiskert og nødropet nådde aldri frem." (side 89)

Mine tanker går til Amalie Skrams psykiatribøker "Professor Hieronimus" og "På St. Jørgen", som i stor grad er bygget på hennes selvopplevde opphold innenfor psykiatrien, og hvor man skjønner at dersom det ikke hadde vært for at mannen hennes faktisk ønsket å få henne ut av sykehuset, hadde hun aldri sluppet ut.

Forfatterne er også innom temaer som tvangskastrering av homofile, seksuelle overgrep mot barn som oppholdt seg på barnehjem i Finnmark, de forferdelige forholdene ved Våk statlige skolehjem, Reitgjerdet sykehus, brevsensur og lenking til sengen.

Sensur av samfunnskritisk litteraur og litteratur med erotiske elementer

Forfattere som Hans Jæger, Christian Krohg, Agnar Mykle og Jens Bjørneboe har alle fått unngjelde for sine bokutgivelser. For selv om grunnloven fastslo trykkefrihet, gjaldt den ikke helt uten grenser. Majestetsfornærmelser og usømmelig kritikk av statsmyndighetene hørte blant disse unntakene. Tilsvarende var det ikke fritt frem å danne organisasjoner med formål å kjempe frem økte rettigheter for borgerne. Thranes arbeiderbevegelse - betegnet som den første arbeiderbevegelse - nevnes som ett eksempel på en organisasjon som ble sablet ned av myndighetene.

"Den 20. desember 1886, mens Jæger fortsatt satt i fengsel og sonet sin straff (pga. utgivelsen av "Kristiania Bohemen, min kommentar), gav Krohg ut boken Albertine. Krohg refset her det norske samfunnet, og skrev om hvordan unge piker fra arbeiderklassen ble ledet inn i prostitusjon av politiet. Albertine er en troskyldig og naiv ung pike som lever med sin alkoholiserte og voldelige far, og sin tuberkulose-syke bror i det fattige Kristiania. Hun ønsker å unnslippe det livet som prostituert som har fanget hennes eldre søster, men forføres av en politifullmektig og ledes dermed til et liv i fortapelse." (side 131)

Både Jægers og Krohgs bok var politiske bøker som kritiserte det bestående, der det faktisk var politiet selv som førte mange unge piker inn i prostitusjonen. "Albertine" fremskyndet en allerede pågående prosess som førte til at offentlig prostitusjon ble avskaffet.

Senere skrev Arnulf Øverland "Kristendommen - den tiende landeplage", og ble i 1933 siktet for blasfemi, men senere frifunnet i lagmannsretten. Agnar Mykle ble tiltalt for å ha skrevet "Sangen om den røde rubin", men også han ble frifunnet - mens boka ble forbudt i mange år. Det ble derimot ikke Jens Bjørneboe for å ha skrevet romanen "Uten en tråd", en bok skrevet nettopp for å provosere. Forbudet av Bjørneboes bok førte imidlertid bare til at folk dro til Sverige eller Danmark for å få tak i den, og Bjørneboe tjente en hel del på bokutgivelsen.

Norske overgrep i skyggen av nazismen

Mens jødeforfølgelsen skred frem i Hitler-Tyskland fra 1933 og fremover, forsøkte mange jøder å flykte fra landet som det ble mer og mer umulig å leve i. Både Norge, Sverige og Danmark drøftet en mulig "jødeinvasjon", og Norge var strengest i sin tilnærming til problemet.

"Til tross for at jødene ble utsatt for økende diskriminering, hets, trakassering, som til slutt kulminerte i Europas største folkemord, ble de ikke ansett som politiske flyktninger. For å redde jødiske barn fra Hitlers gasskamre, søkte Nansenshjelpen om innreisetillatelse for 100 jødiske barn fra Tsjekkoslovakia til Norge." (side 161)

Søknaden gikk helt til topps i Justisdepartementet, men norske myndigheter var engstelig for at de skulle "brenne inne med barn". Til slutt fikk 60 av barna grønt lys for innreise. Ett av barna havnet hos en barnløs familie i Bergen, NS-ordføreren Arne Normann og hans kone Agnes (se Frank Rossaviks bok "Det niende barnet").

Norske myndigheter var for øvrig mer enn behjelpelig i forhold til å registrere alle jøder, og dermed lette nazistenes arbeid med å få tak i disse for utsendelse med skipet Donau til Tyskland.

"Ingen rettsprosesser i Norges historie har vært så omfattende og så omstridt som landssvikoppgjøret. Selv om det var meningen at lov og rett igjen skulle legge grunnlaget for styret av landet, førte landssvikoppgjøret til flere nye overgrep og urettferdigheter. Bakteppet var sterke følelser og hat mot okkupantene, deres medhjelpere og antatte sympatisører." (side 163)

En undersøkelse utført to år etter krigen viste at 150 av landets juridiske ekspertise mente at de fleste var dømt på forhånd, at hele rettsprosessen var en skandale og at rettsvesenet var dominert av klikkvesen - bare for å nevne noen av alle tilbakemeldingene som kom. Det var dessuten store klasseforskjeller på hvordan folk ble behandlet. Blant dem som fikk dødsstraff var flertallet ufaglærte arbeidere, mens jurister og andre som hadde gjort seg skyldig i verre forbrytelser, slapp dødsstraff. Mens man i andre land skilte mellom aktive og passive NS-medlemmer, ble alle medlemmer av NS i Norge dømt. Dette var tross alt et parti som var lovlig før krigen ...

Og så var det atter behandlingen av de såkalte tyskertøsene. " ... sjelden har unge norske kvinner blitt utsatt for så omfattende brudd på menneskerettighetene som de som forelsket seg i tyske soldater i Norge under krigen." (side 176)

Helle Aarnes skriver om tyskerjentenes skjebne i sin bok "Tyskerjentene". Jeg har dessuten kommet over en bok av Terje Andreas Pedersen - "Vi kalte dem tyskertøser" - hvor historikeren tar for seg "tiden under og etter okkupasjonen og gir svar på hvem disse jentene var, hva som lå til grunn for valgene de gjorde og hvordan de ble behandlet av myndighetene og av befolkningen for øvrig." Det som i alle fall er hevet over en hver tvil er at disse jentene var fullstendig rettighetsløse etter krigen, og at myndighetene så en annen vei når jentene ble angrepet på åpen gate og skamfert av en rasende mobb. Det spilte ingen rolle om mennene de hadde forelsket seg i slett ikke hadde noe til felles med maktmennesker som Eichmann, Rinnan og deres like, men var helt alminnelige tyske menn som avtjente verneplikt, som kom fra skikkelige hjem og hadde alminnelig, god oppdragelse. Og da har jeg ikke en gang nevnt lidelsene "tyskerbarna" og barna av dømte NS-folk led i årene etter krigen.

Ulovlig overvåkning

Etter andre verdenskrig lå frykten for kommunismen over hele den vestlige verden som en trykkende verkebyll. I USA førte dette til en paranoia kalt "McCarty-perioden", mens det i Norge førte til massiv overvåkning, et fenomen som kom frem for offentligheten i forbindelse med Lund-kommisjonens granskning på midten av 1990-tallet. Det var tilstrekkelig at man var medlem av NKP eller AKP-ml for å bli overvåket.

Justismord og politivold

De fleste som har levd en stund husker sikkert politivoldsaken i Bergen særdeles godt. Jeg var selv juss-student i Bergen på den tiden, og var i likhet med alle andre på min tid svært opptatt av denne saken og gikk på alt som var av debatter i studentersamfunnet - særlig i forhold til de såkalte "bumerangsakene". Det var imidlertid ikke bare i Bergen at politvold fant sted.

"For å undersøke omfanget av problemet nedsatte Justisdepartementet 27. oktober 1981 et utvalg som skulle undersøke påstandene om overgrep og vold i politiets varetekt. Utvalget besto av dr. juris Anders Bratholm og advokat Hans Stenberg-Nilsen. De intervjuet i alt 101 vitner, inkludert 13 vitner til politivold. Politivoldrapporten var klar 22. februar 1982, og funnene var rystende ..." (side 220)

Deretter bestemte statsadvokaten at det skulle åpnes etterforskning av forholdene i Bergen. 368 saker ble etterforsket, og 500 personer ble intervjuet, herunder 230 polititjenestemenn. En politimann ble som følge av dette tiltalt, men senere frikjent. "Politiet frifant seg selv, og konklusjonen i saken var at påstandene om vold i bergenspolitiet i det store og hele var ubegrunnede."(side 221)

Som en følge av det hele ble i alt 17 personer som hadde uttalt seg om politivold, tiltalt for å ha avgitt falsk forklaring - og det er disse sakene som er kjent som "bumerangsakene". Med unntak av en av de tiltalte som begikk selvmord, ble de andre dømt for falsk forklaring. Senere besluttet Høyesterett at sakene skulle gjenopptas, og i 1999 ble seks av syv tilkjent erstatning fra staten.

Forfatterne tar for seg noen av de mest kjente tilfellene av justismord, bl.a. Fritz Moen-saken, men jeg går ikke nærmere inn på dette her.

For øvrig ...

I de to siste kapitlene i boka tar forfatterne for seg Norges image som fredsnasjon, og er dessuten innom Norges investeringer av oljepenger i uetiske fond (og dermed indirekte støtte til produksjon av landminer, bare for å nevne ett eksempel), om bistandsmidler og støtte til indisk familieplanlegging (med tvangssterilisering av indiske kvinner), samt forholdene før, under og etter 22. juli 2011. Jeg går heller ikke nærmere inn på dette.

Min oppfatning av boka

Som tidligere nevnt inneholder ikke "Skammens historie" noe vesentlig nytt som ikke har vært kjent tidligere. Jeg har imidlertid ikke hørt om noen som har sammenstillet den mørke delen av Norges historie på denne måten. Det synes jeg forfatterne fortjener honnør for!

Jeg opplever boka som svært interessant skrevet, og den er også språklig sett godt gjennomarbeidet. Selv leste jeg boka ut på rekordtid fordi jeg ganske enkelt ikke klarte å legge den fra meg. Tenk om denne boka kunne ha inngått i historiepensummet på ungdomsskolen? Hvor mange flere historieinteresserte skoleelever ville det ikke blitt!?

Noen har kritisert boka fordi den ikke i tilstrekkelig grad plasserer Norge inn i en større kontekst og sammenligner forholdene her til lands med hvordan det var i andre land det er naturlig å sammenligne oss med. Ja, også jeg beklager at boka ikke er minst dobbelt så tykk. I det ligger at jeg hadde ønsket meg mer dypde på enkelte områder, og at også flere forhold hadde vært inkludert i boka. Som f.eks. barnevernets historie ...

Samtidig har forfatterne vært veldig tydelig på hva de har ønsket å skrive om - nemlig først og fremst norsk historie, det vil si den delen av norsk historie som verken står i skolebøkene, nevnes i jubileumstaler eller lignende. Jeg er likevel ganske sikker på at Norge verken var spesielt mye verre eller bedre enn andre land, og jeg tilhører også dem som mener at Norge har lært svært mye av sin historie og også har gjort mye med forhold som tidligere ble ansett som kritikkverdige. I noen tilfeller har man etter mitt skjønn endog gått så langt at det er grunn til å diskutere om det opprinnelige formålet egentlig blir godt nok ivaretatt ...

Aller sterkest inntrykk på meg gjorde historiene om behandlingen av minoriteter i Norge, psykiatriens ofre, Norges håndtering av jødene og faktisk også politivoldsaken i Bergen. Imidlertid savnet jeg en mer analytisk tilnærming til hvorfor dette kunne skje, og om det er noen sammenhengende rød tråd i historien som kan forklare noe av det som skjedde. Kanskje er forklaringen så "enkel" som at Norge historisk sett er en nokså ny stat (etter unionsoppløsningen med Sverige i 1905) med få eller ingen tradisjoner for tilsyn og kontroll av maktapparatet, i alle fall ikke slik vi kjenner til i dag, og at all makt korrumperer - særlig når den er samlet på få hender - dersom den ikke blir nøye overvåket ...

Jeg synes dette er noe av det mest spennnende jeg har lest på lenge, og nøler ikke med å anbefale boka varmt! Dette er en viktig bok, den er lettlest og så spennende at den nærmest er pageturner-aktig! Jeg har allerede rukket å gi denne boka bort i presang én gang, og det blir garantert ikke den siste!

En fantastisk bok på alle måter! Det eneste jeg beklager er at boka ikke var minst dobbelt så tykk!

The Ocean at the End of the Lane er en veldig spesiell bok. Jeg vet ikke helt hvordan jeg skal skrive denne anmeldelsen, for å være helt ærlig. Det er utrolig vanskelig å fange denne boka med ord, og jeg vet ikke om jeg helt sikkert vet hvilke tanker jeg har rundt boka. Jeg likte boka godt! Det gjorde jeg. Jeg får prøve å skrive noe...

Det er ikke min første Neil Gaiman-bok. Jeg har lest Coraline og Kirkegårdsboken, som er to av barnebøkene han har skrevet. De er begge fantastisk skrevet og virkelig verdt å lese. Det er noe helt spesielt med Neil Gaimans måte å fortelle historier på. De fortelles så levende og livlig - kan jeg si det? Han har en veldig spesiell skrivestil. Jeg liker den veldig godt.

Neil Gaiman er den største, nålevende fantasyforfatteren, har jeg hørt. Han er helt utrolig flink, og de aller fleste bøkene hans er oversatt til norsk. The Ocean at the End of the Lane også. På norsk heter den Havet i enden av veien. Jeg vet ikke helt hva jeg synes om oversettelsen... Jeg liker ikke helt at de har oversatt 'lane' til 'vei'... 'Vei' er mer 'road', om du skjønner hva jeg mener? Men jeg har ikke noe bedre forslag selv, så...

Boka er litt treg i begynnelsen, men for meg gjorde det ikke noe. Det bare tilførte nye aspekter til det merkelige med denne boka. Jeg vet ikke helt hvordan jeg skal forklare det, men denne boka er veldig merkelig. Ikke på en dum måte. På en veldig god måte! Mye av det spesielle har med fantasyelementet i boka å gjøre. I starten virker det ikke som om dette er en fantasybok, men sakte, men sikkert snek det seg inn små bemerkninger her og der som jeg stusset over. De var veldig rare, og ingen ville bemerket noe slikt i en bok som ikke var fantasy. Det kommer flere fantasyelementer etter hvert, men det er ikke klassiske fantasyelementer. Det er annerledes og nytt, og et friskt pust i fantasysjangeren.

Språket er veldig godt. Neil Gaiman har valgt å skrive i jeg-forteller, og man får aldri vite navnet på hovedpersonen. Noe jeg synes er litt rart, men det passet veldig godt. Jeg er ikke så veldig glad i at forfattere skriver: Han sa, "..." Hun sa, "..." Det irriterer meg litt. Det ble brukt en del i The Ocean at the End of the Lane. Dessverre, vil jeg si, men jeg må innrømme at jeg ble vant til det etter hvert. Ellers så er språket perfekt. Med en anelse merkelig.

Jeg likte karakterene godt. Spesielt hovedpersonen og Lettie, vennina hans. Jeg likte godt hvordan hovedpersonen vendte seg mot bøker for trygghet. På mange måter kunne hovedpersonen vært meg selv; jeg kjente meg igjen i tankene og følelsene hans, ikke det som skjedde ham. Jeg tror veldig mange kan kjenne seg igjen i hovedpersonen. Lettie var den typen person man snur seg til når man trenger hjelp. Hun var veldig snill, og hjalp hovedpersonen veldig mye. Jeg likte henne veldig godt og vil gjerne vite hva som skjedde med henne på slutten av boka.

"Some books you read. Some books you enjoy. But some books just swallow you up, heart and soul."
- Joanne Harris om The Ocean at the End of the Lane

The Ocean at the End of the Lane er helt klart den mest spesielle boka jeg har lest i år. Dette er en bok jeg kommer til å tenke på lenge. Det er en rar, spennende, litt trist og til tider litt skummel bok. Jeg anbefaler den virkelig, men man burde være min alder, 16 år, eller eldre for å forstå boka.

Innlegget ble opprinnelig publisert på bloggen min.

Om å bli en råere utgave av seg selv

Erik Bertrand Larssen er utdannet befal, fallskjermjeger og siviløkonom. Foruten sin bakgrunn fra forsvaret, har han også mangeårig og bred erfaring fra næringslivet. Han startet firmaet Bertrand AS i 2010, og er i dag en ettertraktet foredragsholder. (Kilde: bokas smussomslag)

"Bli best med mental trening" utkom i 2012, og at boka har blitt en gigantisk suksess, hersker det ingen tvil om. Mitt eksemplar av boka er nemlig en del av 9. opplag, som ble utkom i 2013. Oppfølgeren - "Helvetesuka" - utkom for øvrig i 2013. Også den er blitt en suksess.

I sin første bok skriver Erik Bertrand Larssen om jakten på godfølelsen og om hvorfor han ble mentaltrener - før han går løs på de metodene som skal hjelpe oss som velger å lese nettopp hans bok, til å bli bedre på å realisere oss selv og våre drømmer. Det handler blant annet om å sette livet i perspektiv, å visualisere det gode resultatet (ved å gjøre det til en selvoppfyllende profeti), om å forankre seg i verdiene sine, om å gjøre tingene skikkelig, om å sette mål, om å bestemme seg, være tålmodig, takle motgang, å fremme en sunn indre dialog, å tenke om seg selv at "jeg er rå" osv.

Forfatteren deler rikelig fra sin egen livshistorie om det å ikke gi seg, sette seg mål som kan synes uoppnåelige, men som ved hjelp av iherdig innsats ikke trenger å være det likevel - og om hva disiplin og viljestyrke faktisk har å si. Eksempelet om moren din som tror du klarer 2 av 10 oppnåelig, du selv som tror at du klarer 4 og treneren som tror at du klarer 7 - mens den egentlige sannheten er nærmere 10 - er besnærende. "Dere tåler mye mer enn dere tror!" (side 11)

"Jeg har tre mål med denne boken. Jeg håper at den kan bidra til å skjerpe din bevissthet om deg selv og måten du tenker på. Jeg håper den kan hjelpe deg til å endre noen av de tankemønstrene som virker begrensende på din evne til å prestere. Og jeg håper den kan bidra til å gi deg mer av det jeg kaller godfølelsen." (side 17)

Med "godfølelsen" sikter han ikke til den følelsen du får når du koser deg med en øl i vårsola eller lignende. Nei - det han mener er den godfølelsen du får når du har gitt alt og f.eks. fått A til eksamen. Det er forskjellen på å prestere middelmådig og å gi gass for å få den beste uttellingen du er i stand til å klare. Jakten på godfølelsen pirrer konkurranseinstinktet hos en del, men det er også den som er drivkraften bak mye av det vi gjør i hverdagen vår.

Forfatteren har mikset en hel del av de teoriene han har vært borte i. Selv gjenkjenner jeg mye fra coachingen - som kognitive og atferdsmessige strategier. Førstnevnte går på hvordan vi tenker, og sistnevnte på hvordan vi handler. Essensielt innenfor coaching er dessuten det å sette seg mål, og her kommer også visualisering av målet inn som en av flere strategier for å nå sine mål. Kartlegging av egne verdier for å komme nærmere kjernen av seg selv, før man i det hele tatt vet hva som er riktige mål for en, er også et sentralt element innenfor coaching.

Å sette livet i perspektiv handler om å minne seg selv om at livet er kort og at vi snart skal dø. Dette kan lyde dramatisk, men kan - brukt på riktig måte - bidra til å motivere til å gjøre ønskede endringer nå med det samme. For tiden renner hele tiden ut, og hvert sekund teller, som forfatteren sier på side 41.

"Verdiene staker ut en kurs for deg. De sier noe om hva du bør gjøre, men de sier også noe om hva du ikke bør gjøre. Hvis du har klart for deg hva dine verdier er, kan du stille deg spørsmålet: Er det jeg skal gjøre nå, i tråd med mine verdier? Hvis svaret er ja, gjør du det. Hvis svaret er nei, gjør du det ikke." (side 53)

Å forberede seg på at det skal gå bra, handler ikke bare om ikke å ta sorgene på forskudd. Det handler vel så mye om å ta tak, visualisere et godt resultat og få dette til å bli en selvoppfyllende profeti. De fleste mennesker er imidlertid redd for at de ikke vil klare de utfordringer livet stiller dem overfor. Man kan ta grep og tenke at det vi frykter ikke er så farlig. Og dersom vi i tillegg klarer å lage en plan for hva vi skal gjøre dersom ting ikke utvikler seg slik vi ønsker, kommer roen og tryggheten. (side 66)

"Sikt mot månen. Selv om du bommer, havner du blant stjernene." Les Brown, amerikansk forfatter og motivasjonspsykolog. (side 71)

"Hvis det skal ha noen hensikt å sette seg et mål, er det avgjørende at målet gir deg jevn motivasjon, og at det fører til en daglig justering av dine handlinger.

Et godt mål skal skape godfølelse bare ved at du tenker på det.

Et godt mål skal være motiverende!

Et godt mål skal gjøre det enkelt å ta flere riktige valg i hverdagen.

Et godt mål skal gjøre det enkelt å brenne noen broer og satse fullt og helt." (side 72)

Hvorfor er det så viktig å sette seg mål? Jo, for hvis du ikke vet hvor du skal, ender du sannsynligvis et helt annet sted ... (side 73) Dessuten er det noe med at det man gir oppmerksomhet/fokuserer på, det får du mer av.

Når man har satt et godt mål, er neste skritt i programmet å bestemme seg for å gå for målet. "Å bestemme seg er alltid en prosess, og denne prosessen har ofte en tiltakende hastighet. I begynnelsen er man søkende, men jo sikrere man blir på at valget er riktig, desto sterkere presser beslutningen seg på. Den begynner som en anelse, men etter hvert som den blir tydeligere, akselererer den, før den til slutt kuliminerer i en beslutning. Fordi beslutningen innebærer at du i større eller mindre grad endrer livet ditt, oppleves den ofte som stor, skummel og forløsende på samme tid." (side 95)

Men det er ikke nok å bestemme seg. Det er nemlig etter at beslutningen er tatt at det harde arbeidet begynner. Og det er ikke gjort i en håndvending å endre tidligere uvaner. Det er viktig å minne seg selv på målet, og det kan være lurt å sette livet i perspektiv ofte. "Du må minne deg selv på målet, hva du slåss for, hva du vil oppnå. De fleste slurver akkurat her, de gidder ikke å ta den jobben det er å minne seg selv på målet. Men det må du gjøre hvis du skal lykkes." (side 105-106) Så følger en fase som handler om tålmodighet, og om å takle motgang.

Riktig spennende fant jeg at Erik Bertrand Larssen viser til Malcolm Gladwells bok "Outliers", hvor Gladwell undersøker hvilke faktorer som fører til at noen mennesker oppnår ekstrem suksess. Dette er i og for seg et noe beslektet tema sammenlignet med Gladwells bok "David og Goliat", som jeg tidligere har anmeldt og omtalt i bloggen min. Nøkkelen til suksess på de fleste områder ligger mer på trening og grundige forberedelser, og i mindre grad på talenter. "Hvis du gjør en ting tretten ganger, er det blitt en vane. Det setter seg. Og når en vane har satt seg, blir det faktisk ubehagelig å bryte ut av den igjen." (side 150)

Bertrand Larssen har også noen spennende tanker rundt lederrollen og viktigheten av sosiale ferdigheter og tilpasning av lederstilen til ulike medarbeidere og settinger. Dette er et tema andre forfattere har skrevet mye mer dyptgripende om - som f.eks. Geir Thompson i "Situasjonsbetinget ledelse". Temaet coachende lederstil, en lederstil som i større grad involverer medarbeidere enn hva den tidligere tradisjonelle transaksjonsledelsen gjorde, er det også skrevet hyllemetervis av litteratur om. Jeg går derfor ikke nærmere inn på dette her.

"Mennesker tenker hele tiden, det er både vår velsignelse og vår forbannelse. Noen ganger tenker vi riktig i situasjonen vi befinner oss i, men altfor ofte tenker vi feil. Bare unntaksvis er vi bevisst på denne tenkningen overhodet. Det meste av tiden bare surrer og går det, som en endeløs strøm av ord, tanker og setninger." (side 155)

Ordene vi bruker og måten vi tenker om oss selv og andre, påvirker i stor grad våre følelser. Man kan faktisk klare å komme seg ut av en tendens til negativ tenkning ved å stille seg selv mer riktige spørsmål. "Hva gleder du deg til i dag?" "Hva er det beste som har skjedd deg i løpet av dagen?" Og hvis man drar det hele enda lenger og blir bevisst at man er ansvarlig for sine egne følelser og at "en tanke bare er en tanke", og at uansett hvilke følelser denne tanken utløser hos deg, så kommer dette fra deg (som den ansvarlige) og bare deg - og det er du som kan gjøre noe med det - så blir det færre konflikter her i verden. Altfor mange mennesker går rundt og prosesserer negative tanker om seg selv og andre mennesker, de tror det er sannheten om dem selv og andre - mens realiteten som oftest er at det ikke har noe som helst med virkeligheten å gjøre. Den dagen de forstår dette, vil verden bli et bedre sted å leve - ikke bare for dem selv, men også for menneskene de har rundt seg.

Bertrand Larssen introduserer kraftuttrykket "Jeg er rå". Når man erstatter merkelapper som "jeg hater matematikk", "jeg er elendig på planlegging", "jeg er alltid ute i siste liten" med "jeg er rå!", kan de utroligste ting skje.

Visualisering innebærer at man ser for seg et spesifikt resultat for sitt indre øye - som bilder eller film. "Som aktivitet har visualisering noe nesten mediativt over seg, det krever innlevelse og konsentrasjon, og det hender faktisk at noen ikke klarer å få det til." (side 174) Man foregriper så og si det som skal skje. Når man så kommer til tidspunktet da det man har sett for seg skal skje, er det allerede noe kjent med situasjonen. Man er forberedt på det som skal komme, og dette øker sannsynligheten for at man presterer mer optimalt. (side 180) Dette kan f.eks. være virkningsfullt dersom man gruer seg til et møte eller sliter med angst for å stå foran store forsamlinger. Og så kan man bruke nervøsiteten til noe positivt, til å skjerpe seg selv, i stedet for at dette skal bli en hemsko. For man blir mer fokusert med litt hjertebank, svette og kribling i kroppen! (side 199) Bertrand Larsen anbefaler at man setter seg i en behagelig stol på et rolig sted, lukker øynene og visualiserer. Når man har visualisert 10-15 ganger, får man et mentalt overskudd. "Visualisering handler dypest sett om å forberede seg så detaljert som mulig på så mange ulike scenarioer som mulig, slik at man vet hva man skal gjøre, at man har en strategi." (side 203)

"Både indre dialog og visualisering er utpreget intellektuelle aktiviteter. Du bruker talentene dine for å påvirke kroppen." (side 208)

Det er ikke mulig å påvirke alt som skjer i ens liv, men vi kan som et minimum styre vår egen tenkning og hvordan vi skal takle ulike hendelser og omstendigheter. (side 209) Det handler om å kontrollere og påvirke følelsene våre, fordi følelsene i stor grad styrer atferden.

I kapittelet om modus snakker Bertrand Larssen om når vi befinner oss i midt i kampens hete. Riktig modus er et uvurderlig hjelpemiddel - en absolutt forutsetning - for å kunne prestere optimalt, er hans påstand. "Modus kan best defineres som "væremåte" eller "tilstand". I kriminaletterforskningen brukes begrepet "modus operandi" for å beskrive en gjerningspersons måte å opptre på, hans handlemåte." (side 220) Ukontrollert nervøsitet er antakelig den verst tenkelige modus man kan befinne seg - uansett prestasjon. (side 221)

"Med mental trening er det fullt mulig å bli den man ønsker å være, uavhengig av situasjonen man befinner seg i." (side 222)

Bertrand Larssen spør hvem du er når du presterer på ditt beste. Det handler om å skape en gjenkjennelseseffekt, fordi gjenkjennelse gir trygghet og ro.

Helt avslutningsvis understreker forfatteren at det ikke akkurat er kjernefysikk han snakker om i sin bok. Men at mye av det han kommer med fremstår som enkelt, betyr ikke at det er lett.

<"Utfordringen som ligger foran deg, er å tro nok på det som står, til at du begynner å bruke det. Det må trenes på. Det må gjentas.

Min oppfordring til deg er å lese boken en gang til. Jeg tror ikke mange av dere kommer til å gjøre det. De fleste (men jeg er svært takknemlig, jeg gjentar, svært takknemlig, for at dere har lest den én gang) kommer til å gjøre som de fleste andre: Du gjør deg opp en mening om det du har lest, slår boken sammen og tenker at det var den boken. Allerede her avslører du deg litt. Er du som alle andre, gjør du som alle andre, eller ønsker du å tenke, handle og være annerledes? Du blir ikke en vinner hvis du gjør som alle andre. Stol på meg. Selv om det er fritt frem å lære av de beste, er det de færreste som faktisk gjør det. Hvis du er en av de få, selv blant de av dere som har valgt å lese en bok om mental trening helt ut, som nå tenker at jeg akter å følge rådet om å lese den en gang til: Ta en penn i hånden og noter underveis. Skriv ned verdiene dine, behovene dine, skriv ned hvilke poenger du skal ta med deg videre. Skriv med store bokstaver hva målet ditt er, signer. Formuler en visjon. Finn dine kraftuttrykk og definer den optimale modus for dine prestasjonsrom. Det kan faktisk endre livet ditt." (side 244-245)

Og videre på side 246:

"Hvis du har lyst til å leve litt annerledes enn mange mener er riktig, vil du kanskje stå alene innimellom. Du får kanskje til og med kritikk. Ta det som et godt tegn. Hvis noen mener noe om deg, har du turt å gjøre noe som ikke alle gjør."

Råskap handler om å våge å tenke annerledes, tenke litt større og litt lenger. Det handler om å fortsette når det gjør vondt. Dersom man tror at livet er enkelt, har man misforstått en hel del. Livet er tøft, og det handler ikke om hvor mange slag man får i livet, men hvor mye man tåler og likevel klarer å gå videre ...

Mye er skrevet om temaene som Erik Bertrand Larssen tar opp i sin bok. Mange av bøkene som florerer på markedet er nok mer akademiske i sin tilnærming til stoffet, men så er nok målgruppen også en ganske annen. Jeg er overbevist om at årsaken til at Larssen har hatt en så vanvittig suksess med sin bok er at målgruppen hans er folk flest og at han er så folkelig i stilen. Han har konsentrert seg om noen få svært virkningsfulle metoder, og fordelen med disse er at de passer på det meste. De passer for idrettsfolk, de passer for arbeidslivet og de passer for hverdagslivet. Om man setter seg store mål - som å vinne markedsandeler - eller mindre mål - som å begynne å trene eller overvinne angsten for store forsamlinger; metodene som virker er de samme. Det handler om å bli seg bevisst sine verdier og styre etter disse, finne mål som er i samsvar med sine forankrede verdier og jobbe målbevisst mot disse målene. Underveis vil ens egne tanker og uvaner torpedere målet/målene, og da gjelder det å ha noen verktøy i kassen. Man må jobbe med måten man tenker om seg selv, og man må ha en strategi for hvordan man skal lykkes med å endre tidligere vaner. Jo mindre man sementerer forutinntatte holdninger om seg selv, og jo mer man har fokus på alt man faktisk kan klare, jo større er sjansen for å lykkes. Og når motivasjonen svikter, kanskje fordi man blir skuffet over at resultaene ikke kommer raskere, så gjelder det å ha noen strategier for det også. Da må man ta livet i perspektiv igjen, minne seg selv om målene, visualisere resultatet og bite tennene sammen - inntil man har etablert en ny vane som går helt av seg selv. Enkelt? Nei, slett ikke! Umulig? Overhode ikke! Det gjelder bare å ønske og ville endringen nok - med hele seg!

Denne boka er det vel verdt å få med seg dersom man ønsker innsikt i noen helt enkle metoder for å endre sitt liv på noen punkter. Boka skrevet i en engasjerende stil, og med et sjeldent driv. Det blir aldri kjedelig. Som leser er man aldri i tvil om at det tankegodset som presenterer er autentisk og ekte fra forfatterens side. Han tror på dette, og det gjør han fordi han vet at det funker. Han har testet det ut i praksis sammen med mange mennesker, og nettopp dette - den praktiske vinklingen - er bokas styrke! Ja, jeg kommer til å lese denne boka flere ganger! Ikke fordi jeg føler en forpliktelse overfor forfatteren på noe vis, men fordi jeg vet hvor begeistret jeg selv har en tendens til å bli med det samme, og hvordan denne kunnskapen likevel glir bort - sakte, men sikkert - når man ikke hele tiden har fokuset på det. Jeg vet også noe om hvor virkningsfullt det er å repetere slike kunnskaper etter noe tid.

Mens jeg leste boka, snakket jeg så varmt om den til mange at jeg ga boka bort - gang på gang. Hvor mange bøker jeg til slutt måtte kjøpe før jeg fikk fullført den selv, har jeg for lengst mistet oversikten over. Tilbakemeldingene jeg har fått fra dem som har fått boka av meg, har jevnt over vært overveldende. Jeg tror det er ektheten i det stoffet Bertrand Larssen avleverer, som er årsaken til all denne begeistringen.

Jeg anbefaler denne boka varmt!