Bokelskere.no

Det er kanskje tøvete av meg å nemne dette sidan eg ikkje har lest noko av Dickens, men stemninga og humoren i innleiinga av boka er omlag slik eg forestiller meg at Dickens-bøker kan vere. Spesielt estetikken, om ein kan kalle det for det, i skildringa av fatteslege og slitne omgjevnadar.

Mange av felleslesarane er jo rimeleg godt kjende med Dickens. Er eg heilt på jordet, eller er der ein viss likskap?

Jeg har også en slik fornemmelse, men har ikke så mye erfaring med Dickens. Det blir spennende å se hva kjennerne mener.

Jeg har ikke lest så mye av Dickens, men jeg tenkte også på ham da jeg leste beskrivelsene av pensjonatet og personene. I tillegg minner det meg litt om Agnar Mykle som også kan ha lange og omstendelige beskrivelser, ofte med en snert. Han utbroderer gjerne både utseende, smaker og lukter noe voldsomt.

Jo, det er jo dette med å skildre miljøet og personane grundig, det å få til ein vekselverknad mellom menneske og miljø. Ofte er vel Dickens noko meir humoristisk i skildringane sine, men også hos Bakzac ser vi, som mange har peika på, underfundige innslag. Artig observasjon, dette!

Jeg har nå gjenlest første "kapittel" (introduksjonen) og er godt i gang med neste del. Og nå som sist må jeg dessverre slå fast at dette gir meg lite. Iblant glimter det til med infame personbeskrivelser - alle får sitt og (nesten) ingen vekker særlig sympati hos meg, ikke engang Goriot - inntil videre.

For øyeblikket har jeg tatt pause fra Vautrins "forelesning" for Rastignac på en benk i hagen. Det ble i meste laget. Slike monologer tror jeg ikke på: Selv om Vautrin åpenbart har mange nyttige råd å gi, ville man vel ha ventet kommentarer fra samtalepartneren en gang imellom.

Jeg noterer sammenlikningen med Dickens og er enig i at det er en del likhetstrekk, men i mitt hode er Dickens mildt humoristisk der Balzac er ondskapsfull. Nylig leste jeg at Balzac i sine romaner viste sympati for "de små" i samfunnet, men her har jeg foreløpig ikke oppdaget noe av det.

Jeg er ferdig med kapittel 1 og har vekselvis kost meg med godt språk, humret over ufine beskrivelser av mennesker og kjedet meg så mye at tankene har vandret helt andre steder enn i teksten. Det tok seg litt opp på slutten av kapittelet, så jeg gruer meg iallfall ikke til det neste.

Ellers er jeg litt skuffet over at ingen av karakterene er lystige eller gode, noe som Dickens helt sikkert ville hatt med. (Min søster med familie har bodd i Frankrike en del år nå, og de påstår at "alle" franskmenn er sure drittsekker - enda. Noe jeg har litt vanskelig for å tro.) Jeg har også tatt meg selv i å savne George Elliot. Jeg vil at hun skal bryte inn og komme med noen sannhetens ord innimellom og fortelle meg at naturligvis har han eller hun blitt slik, jeg har ingen rett til å dømme pensjonatets beboere, men det har vært stille fra den kanten og.

Marit Håverstad etterlyser sympati for de små, jeg savner sympati for både liten og stor. Jeg synes Balzac viser ganske stor forakt for overklassen, for de som prøver å komme seg dit og for de som sitter fast lenger ned i systemet. De eneste han ikke har skrevet noe nedlatende om er vel kokkepiken og altmuligmannen?
Da setter jeg i gang med kapittel 2 og håper på litt mer handling.

Så har eg også lese kap 1. Må tilstå at lesinga har gått litt i rykk og napp, og at eg derfor kanskje ikkje har fått med meg alt slik eg burde.....
I starten fekk eg litt assosiasjonar til både Dickens og Victor Hugo i skrivestil, men det forsvann etterkvart. Opplever innhaldet som svært detaljert i skildringar av personar og situasjonar, samtidig som eg ikkje har heilt klart for meg kven som er kven av dei som bur på pensjonatet.
Likevel - det kan bli ei god, men kanskje trist? oppleving av Goriot og hans sjølvutslettande kjærleik til dei to døtrene hans.
Synest Balzac viser både snert og humor i den svært så kritiske framstillinga av aristokratiet i Frankrike på 1800-talet.

Leser ferdig bind 2 av Pickwick-klubben av Charles Dickens, og Bound for Glory av Woody Guthrie. I tillegg har jeg begynt på biografien til min ungdoms helt, Pete Townshend: Who I am.

Jeg må tipse dere om norsk lyd og blindeskriftbibliotek (NLB). Dersom du av en eller annen grunn ikke kan lese vanlige bøker kan du låne lydbøker derfra gratis. De har mange lydbøker som man ikke får tak i andre steder. Jeg har dyssleksi og leser veldig sakte, men nå kan jeg låne lydbøker som ikke finnes i bokhandelen eller på et vanlig bibliotek. F. eks så er Charles Dickens bøker så tjukk at jeg aldri blir ferdig, men de finnes som lydbok hos NLB. Man får tilsendt bøkene hjem, de kan lastes ned på pc`en eller så kan man spille de av fra en app på telefon.

http://www.xn--rettillese-65a.no/
http://www.nlb.no/

Det greieste er vel å søke hjemmefra. Man kan jo låne/bestille lydbøker fra hele Norge. Jeg lånte bl.a. flere Dickens når vi hadde felleslesing. Tror de ble utlånt fra Nasjonalbiblioteket. Mener også at jeg har lånt lydbøker fra fylkesbibliotekene.