Søk i diskusjoner, lister og sitater:
Viser 51 til 60 av 1502 treff på dickens.
[Dickens's] servants were at first horrified by Italian food and Italian manners; their usual method of communication with the natives was to speak English verybloudly and very slowly, as if they were deaf rather than Italian, [...].
Quijote siterer Dickens av Peter Ackroyd (side 247)
20:47, 15. juli 2011 Ingen har det som favoritt.
[In A Christmas Carol Dickens] brands himself as a true radical, even revolutionary: in this Christmas book, so hard a present for those who defended the satus quo, it is queite clear that Dickens really did despise the political system of his country as much as he loathed its social mores.
It was his [i.e. Dickens's] custom to walk nine or ten miles every morning, all the time thinking of the books he was about to write; [...].
Quijote siterer Dickens av Peter Ackroyd (side 380)
08:20, 21. juli 2011 Ingen har det som favoritt.
Marx [...] told Engels that Dickens had 'issued to the world more political and and social truths than have been uttered by all the professional politicians, publicists and moralists put together'.
Quijote siterer Dickens av Peter Ackroyd (side 397)
08:22, 21. juli 2011 Ingen har det som favoritt.
[...] it was as if Dickens had no responsibility at all for the emergence of his children into the world.
Eg vart litt skuffa over biografien som Peter Ackroyd har skrive om Charles Dickens; det var mest fordi eg har lese boka hans om William Shakespeare tidlegare? Ackroyd registrerer det som skjedde og sper på med nokre sitat og har ein del velformulerte kommentarar, men elles blir dette nesten grått.
Men visst her er høgdepunkt; Ackroyd klarer å vise ganske fint korleis Dickens "relished the idiosyncrasies and mannerisms of his characters; once they had been created they continued to live within him as so many imaginary companions whom he delighted to introduce to others on appropriate occasions. What is more significant, perhaps, is the fact that he 'saw his characters in the same way that he had seen the characters of his childhood reading." Og slik held han fram med å fortelje kor levande romanfigurane vart for han som hadde skapt dei - og då er det vel ikkje så rart at dei blir levande for oss òg.
Eg finn berre éin feil i boka (eiptaph for epitaph, s. 138), men så kunne då forfattaren verkeleg ha vore flinkare til å føre opp og drøfte kjeldene sine!
Det er forresten viktig å få med seg at "Dickens actually underplayed the horror of life in the Yorkshire schools" (s. 142) - så var det altså verre på ordentleg!
I epilogen når Ackroyd dei høgene som boka om Shakespeare er så full av, så desse få sidene er det ein fryd å nyte.
Alt i alt gir boka god bakgrunn for å lese verk av neste års jubilant. Og eg kjem nok uansett til å skaffe meg biografiane om London (!) og Sir Thomas More.
En av mine favoritter fra radioteateret. Var å så forestillingen på Oslo Nye Centralteater våren 2011. Lydbøkerne om Dickie Dick Dickens anbefales på det sterkeste av meg.
Et av de virkelig klassiske Dickens-hørespillene som samlet en hel nasjon foran radioapparatene. Største hørespill-suksess siden "God aften, mitt navn er Cox", som kom enda ti år tidligere. Det er samme par som står bak begge suksessene - det tyske ekteparet Rolf og Alexandra Becker.
Dickie Dick Dickens serie 2 ble første gang sendt i 1965, og inneholder oppgjøret med Chicagos gangsterkonge Jim Cooper.
Jostein Røyset siterer Dickie Dick Dickens av Rolf Becker (side 27)
00:18, 19. april 2014* Ingen har det som favoritt.
Det var den 29, juli 1924 at Dickie Dick Dickens gjennom denne avtalen ble anerkjent som selvstendig lommetyv av Chicagos underverden. En dato som den dag i dag lovbrytere av alle bransjer husker med stor ærefrykt. En - riktignok ubekreftet - overlevering beretter at i årene 1928 til 1936 flagget de fleste straffeanstalter i Amerikas forente stater på den 29. juli til ære for Dickie Dick Dickens. I tukthuset i Los Angeles feirer man fremdeles 29. juli ved at de innsatte får utporsjonert en ekstrarasjon vaniljepudding med bringebærsaus.
Eg ville så fryktelig gjerne like denne boka kjempegodt. Dessverre var eg litt for ung til å få med meg Dickie Dick Dickens på radioteateret då denne var på det mest populære, men har høyrt gjetord om kor stor begeistring serien vakte rundt om i landet. Derfor var det med stor entusiasme eg tok fatt på denne i påska.
For den som ikkje kjenner til det; Dickie Dick Dickens er ein parodi på gangsterhistorier, der forfattarane ved å smørje ekstra tjukt på raljerer over klisjear og stereotyper i sjangeren. Boka tek føre seg historia om korleis Dickie Dick Dickens tek steget frå å vere ein anonym lommetjuv til å vere ein dominerande kriminell i Chicago under forbodstida på 1920-talet. Dickens kjempar mot både ordensmakta og rivaliserende gjengar, og greier på finurleg vis å sno seg ut av dei mest utrulege situasjonar. Eg vil tru kapitla i boka heng nokonlunde saman med episodene i den første sesongen av høyrespelet.
Men det er noko som er feil. Anten er det at historia høver betre som høyrespel enn som bok, eller så har humoren gått ut på dato (eller kanskje er det denne lesaren som har gått ut på dato). Eg greier rett og slett ikkje å la meg begeistre meir enn måteleg over Dickens sine krumspring, eller over forfattarane sine anstrengelsar for å setje opp morosame situasjonar. Det vittigaste i boka tykte eg nesten var forordet med kjeldehenvisningar, samt ein del underfundige fotnotar undervegs.
For min del låg dermed den største verdien i å ha lest boka i å få innblikk i eit historisk populærkultur-fenomen. Og det er i og for seg meir enn god nok grunn til å lese den.
Sist sett
