Bokelskere.no

Jeg skal dykke ned i herlig diaglog i avdelig Q med Jussi Adler-Olsens "Journal 64". Dersom det blir fint turvær i helgen kommer jeg også til å høre videre på "David Copperfield" av Charles Dickens på iPod. God bokhelg!

Nå er jeg ferdig med bøkene og jeg har også kost meg med de. Det er noe av det bedre av Dickens, av de jeg har lest til nå.
Jeg er helt enig i hva du skriver om karakterene, og hvordan de utviklet seg gjennom ca 800 sider.
Jeg går for en ny liten Dickens-pause, og jeg følger også KjellG sin rekkefølge.

Jeg har nå møtt madame Sarah Gamp, jordmoren, våkekonen og sykepleiersken - kvinnen som skulle få en plass i sykepleiens historie.

Mens nonner og diakonisser tok hånd om syke som en kristen barmhjertighetsgjerning, og satte sin ære i å ikke ta betalt for det, er fru Gamp blitt prototypen på den dårlige sykepleiersken. Grådig, sjuskete, upålitelig, drikkfeldig og kunnskapsløs. Hun "pleiet syke og gjorde de døde navnløse tjenester" ... "hun hadde et ansikt som passet for ehver anledning". En skikkelse som har sin rot i virkeligheten, som mange av Dickens' figurer. Å pleie syke ble på denne tiden ansett som et uverdig og simpelt arbeid, og spesielt hvis det var for å tjene penger.

Martin Chuzzlewit ble utgitt i 1843/44 - før Florence Nightingale opprettet sin sykepleieskole ved St. Thomas' Hospital i London, 1860. Ikke bare faglige kunnskaper, men også sykepleierens moral og oppførsel sto sentralt på timeplanen. Nightingale regnes som grunnleggeren av den moderne sykepleien. Sarah Gamp er omhandlet i Jorun Mathisens Sykepleiehistorie.

På ipad leser jeg Martin Chuzzlewit av Dickens, ved siden av leser jeg Stockholmssyndromet en självbiografi av Janne Olsson. Den er jeg snart ferdig med så etter den begynner jeg på Den tjuende av Abdullah Thabit.

Tidligere idag fullførte jeg The MS Project av Laina Turner, en samling av historier fra forskjellige mennesker som er påvirket av MS på en eller annen måte. Nå er jeg i full gang med Martin Chuzzlewit av Dickens, håper å bli ferdig iløpet av helgen. Når Ipaden lader leser jeg The Killer inside me av Jim Thompson, her følger vi en sheriff som har "sykdommen", dette fører til at folk som står i veien for han ender opp døde.

A Black Fagin? A recent report in The Times quoted a report in 1834 of the extraordinary story of Henry Murphy, a 60-year[-]old black man living in a 'filthy bar' in Drury Lane, keeping 13 little girls whom he sent out to beg and thieve for him. He is described as having a face in which 'cunning and ferocity were strongly blended'. Police reported he was 'in the habit of harbouring runaway children' and they were apparently living in fear from 'threats of violence', but he claimed he 'took them in out of charity'.

London Particular, The Dickens Fellowship Newsletter. No. 32, March 2012

... and a real life Dodger? Cameron Nunn, a historian, recently researching child convicts transported to Australia in Victorian times at the National Archives in Kew, found an account of a 13-year[-]old thief, Samules Holmes, written i 1836 by a magistrate for a parliamentary committee. Holmes had been trained as a pickpocket in an East London hide-out almost identical to Fagin's den in Oliver Twist. Holmes said he had been taken to a house in Stepney run by a Jewish man and lodged on condition he gave all he could steal to the man. 13 boys lived there on the same terms. According to Old Baily court records, the pint-sized fresh-faced Holmes had a happy-go-lucky personality. Holmes was sentenced to 7 years' transportation to Tasmania for stealing live birds and food. CD may have seen this item and many other reports like it when forming the character of the Dodger.

London Particular, The Dickens Fellowship Newsletter. No. 32, March 2012

Tja, ikkje så lett å tilrå kva andre skal drive med. Sjølv liker eg ikkje jordbærsyltetøy, og det synest mange er veldig rart. "Og det som er så godt!" seier dei. Og eg kjem vel til å halde fram som medlem av The Dickens Fellowship, sjølv om ein kan halde seg orientert også ved å lese The London Paricular elektronisk - men den digitale versjonen har ikkje vore oppdatert det siste året. Litt spesielt og detaljert, men for folk som bur i Dickensland kan ein jo lettare halde seg orientert om det som skjer og i tillegg ha høve til å bli med på arrangementa.

Ja, du har så rett! Jeg måtte lese deler av kapittel 2 en gang til. Den lekne vindens lunefulle kast blir enda mer kostelig nå når vi kjenner Pecksniff'ernes sanne natur.

Leser man Dickens fort og med fokus på ytre handling, går man glipp av mye. Som du sier, tar man seg tid til de snirklete setningene og de mange krumspringene, kommer lag på lag til syne. Dette mener jeg du har minnet oss på tidligere også - takk skal du ha, Toril!

Denne helgen leser jeg Dombey and Son av Dickens som hovedbok, jeg begynner også på Porträtt av crackmissbrukaren som ung av Bill Clegg ikveld.