Bokelskere.no

Dette er bok nummer fire om politioverbetjent Håkon Haakonsen og hans team. Den kan fint leses frittstående.

Etter Kodal-trilogien så har mange fått opp augene for forfatter Myriam H. Bjerkli. Nå er ho ute med ny bok, og ho skuffer ikkje denne gangen heller.

Enkelte forfattere treffer virkelig med språket sitt, som gjer at ein berre synker inn i universet deres. Som Horst, Nesbø, Lindell og også Bjerkli her, for å nevne nokre.

Dette er krim med psykologiske element. Ei kvinne føler seg forfulgt og iakttatt. Men kva er realiteten, og kva er menneskesinnets oppspinn? Det ligg ein nerve gjennom heile historien. Og dette er berre ein av fleire virkelig gode og spennende bi-historier.

Språket er fantastisk, miljøskildringene rundt Sandefjord og Larvik er strålende, og med korte kapitler, sitrende spenning og eit psykologisk spill, er denne boka ein page-turner av rang.

Ei bok og ein forfatter eg virkelig varmt kan anbefale videre.

Her kan du lese min bokanmeldelse.

Dette er den tredje boka med Ida Vinterdal i hovedrollen. Boka kan fint leses frittstående. Dei to forrige bøkene i denne serien er «Hvit armada» (2019) og «Blå storm» (2020).

«Rød stjerne» er ein actionfylt spenningsbok/thriller, der forfattar også tar med verkelege hendingar inn i historia, og dermed skaper ei realistisk ramme rundt romanen.

Språket og dialogene er fantastiske. Spenningsnivået er meir eller mindre på topp heile vegen, og slutten er eit fyrverkeri.

Det foregår eit politisk spel, hemmeligstemplet rapporter, militære aksjoner, etterretningsvirksomhet og samarbeid på tvers av landegrenser. Linja mellom kven ein kan stole på og ikkje er syltynn. Med dette i bakhånd, så ligg absolutt alt til rette for ei meget god bok. Og Ørjan N. Karlsson skuffer ikkje! Dette er den beste spenningsboka eg har lest på år og dag!

Kan absolutt anbefales på det varmeste!

Du kan lese min bokanmeldelse her.

House of Leaves. Bare tittelen gir meg skrivevegring. Ikke fordi det er en dårlig bok. Jeg likte den veldig godt, men det er bare ikke den enkleste boka å skrive om.

Leken og spesiell layout
De som har lest boka, skjønner nok godt hvorfor. Dette er ikke en bok hvor man sitter i fred og ro med, og leser som andre bøker, med en handling hvor man leser helt passivt. Dette er en ganske bred bok hvor man må vri og vende på hele tiden mens man leser, for selve formatet og formuleringen er veldig kreativt. Det er imponerende at det er skrevet og den kreative layouten i det hele, er laget av en debutant. Jeg leste et sted at Danielewski brukte ti år på å skrive boka. Noe jeg skjønner godt, for for min del tok det meg nesten ti år å lese den. Nei da. Skal ikke overdrive, men det tok meg ti måneder å lese den ut. For det første var det en bok jeg ville bruke tid på og som var en bok jeg ville lese når jeg ville i, ikke nødvendigvis hver dag, og jeg leste den sammen med en annen bokblogger. Vet godt det er noen som har lest ut denne på to dager, og det er helt sikkert mulig, men det er for meg en gåte, og får de med seg alt, samt undertonene når man leser ut en slik bok på bare to dager? Jeg bare spør ...

Dette er en kreativ bok fordi teksten er ikke helt vanlig. Den er ikke som i vanlige bøker. På den ene siden kan teksten være skrevet som en spalte. En annen side kan teksten være skrevet som en sirkel. Det kan være en linje på en side som er skrevet på skrå. Plutselig dukker det opp en matteformel også. Det brukes også forskjellig font når perspektivene skiftes. Så slik er det da man leser boka. Det er ikke en bok man slapper av med som andre bøker. Boka er stor og bred og gir deg nesten store armmuskler fordi du må vri og vende på boka hele tiden. Det gjør ikke lesingen så monoton.

Vanskelig å sette seg inn i med det første
House of Leaves tar noe tid å komme seg inn i med det første på grunn av formatet, også fordi den består av flere aspekter. Den er "lett" å forstå for den som leser og har lest den, men å forklare plottet for noen som ikke har lest boka, eller ikke hørt om den, er det en stor utfordring.

Kort fortalt om House of Leaves er den om Navidson familien som består av fire familiemedlemmer, to voksne, en sønn og datter, som flytter i et hus i Ash Tree Line i Virginia. Huset skal tidligere ha hatt over tretti eiere på kort tid, og man må lure på hvorfor. Huset er ikke hvilket som helst hus. Det kan virke normalt utenfra, men på innsiden er den større enn på utsiden, og huset har en tendens til å forandre seg på egen hånd. Det kan dukke opp en dør til en ny gang. Trapper kan dukke opp som fører til ingen steder. Det er som om huset lever sitt eget liv.

Mye å passe på
Det er på en måte hovedhandlingen i boka. Underveis må man lese notater og fotnoter, for å få med seg det hele, for dette er en bok som består av lag på lag. I noen av fotnotene, kan handlingen plutselig fortsette der, så man må være sikker på at man får med seg alt. Jeg er ikke helt fan av fotnoter fordi det minner meg for mye på studietiden. Det er greit å lese fotnoter, men det var noe annet å skrive oppgaver og føye på fotnoter og kilder selv, så derfor er jeg ikke helt fan av bøker med fotnoter, og det var derfor jeg ikke leste boka da den først kom ut. Selv om boka var fristende da også.

Boka har blitt til en kultklassiker på grunn av sine særheter og sin originale layout formidlinger. Den er også elsket og hatet. Noen liker den ikke fordi den kan oppleves som litt for "kunstnerisk", men det var derfor jeg likte den så godt. House of Leaves har et eget uttrykk.

En handling i en handling, eller flere?
Det var også interesant å lese om Johnny Truant, som er tatovør i Los Angeles. Han lever litt på skyggesiden fordi han er avhengig av dop og han er alltid på jakt etter damer. En dag romsterer han i en leilighet hvor en nabo nettopp er død, og han finner et manuskript som han tar med seg. Det er en slags analyse om en dokumentar som heter The Navidson Record. Men er denne dokumentaren virkelig? Eksisterer den i det hele tatt? Dokumentaren er om familien Navidson som nevnt ovenfor, flytter inn i huset, som har en tendens til å forandre på seg som det vil innenfra. Det er nettopp derfor denne boka er kompleks å forklare fordi den består av flere fortellerstemmer. Det er ikke det enkelste formatet å komme seg gjennom som andre bøker. Har alle disse lagene i boka noe sammenheng i det hele tatt, eller forblir det løse tråder?

Men når man har kommet seg gjennom de tunge partiene, og handling begynner å ta seg opp, er det lett å bli hekta. Det er også interessant at ordet House skrives med blå farge og at den første og eneste setningen i begynnelsen lyder: This is not for you. Da må man jo selvfølgelig lese den.

En noe lang og vag, og kanksje rotete anmeldelse dette, men det er den mest komplekse boka jeg har lest i år, og den er, som mange sier, vanskelig å forklare for andre. Det er en bok som bør oppleves i stedet for å lese om den. Den er helt klart original, leken og har fortjent kultklassiker statusen den har fått. Hadde ikke hatt noe i mot å bo i et slikt hus selv. Det hadde gjort hverdagen mer interessant.

Fra min blogg: I Bokhylla

• Kjell Magne Gjøsæter, bokblogger.com:
  «Da Kurt Cobain stjal musikken» er ei sjarmbombe av ei bok. Den tar deg på senga med sitt innhald, og er ei bok ein håper aldri tar slutt. Med sitt strålende personregister og gode skildringer ispedd ein fantastisk historie, er dette ei bok du ikkje må gå glipp av! For ein forfatterdebut av Kenneth Mydland. Les den. Du vil ikkje angre.
  TERNINGKAST: 6
  https://bokblogger.com/2023/08/08/da-kurt-cobain-stjal-musikken/

• Beate Ellingsen, HeartArt:
  "Da Kurt Cobain stjal musikken" er en fin, hjertevarm ungdomsroman, der forfatteren viser hvor god han er til å skildre karakterer i tenårene og deres unike historier. Kenneth Mydland klarer nemlig som få å beskrive ungdommers følelsesliv. Mydland har også en evne til å observere mennesker, noe som fremgår av hans fine, realistiske personskildringer.
  TERNINGKAST: 6
  http://heartartpaintingandlyrics.blogspot.com/2023/09/da-kurt-cobain-stjal-musikken-av.html

• Hilde Sæther, Hildes Bokblogg
  En bok som bare kunne vart og vart, for denne var bare så fantastisk. Anbefales på det varmeste, jeg ble rett og slett sjarmert i senk.
  TERNINGKAST: 5+
  https://hildes-bokblogg.blogg.no/da-kurt-cobain-stjal-musikken-av-kenneth-mydland-debutroman.html

Debutant og tidligere bokblogger bak Read All About It, har kommet med første bok i en ny krimserie.

I første bok i Silja Frost serien, får man mye inntrykk av politietterforsker Silja. Hun kommer fra et sted utenfor Hønefoss, men hun har de siste årene bodd i Oslo. Nå kommer hun tilbake til hjemstedet for å hjelpe bestefaren sin, siden bestemoren hennes begynner å bli dement. Noe som er sårt for Silja, da det er dem som har oppdratt henne mest, og som hun har hatt nærmest forhold til.

Et grusomt funn
Hun grugleder seg til å komme tilbake til småstedet. Hun tviler på at mye har forandret seg, og det er enkelte hun kanskje ikke vil møte på av ulike grunner. Da Silja var tenåring, forsvant bestevenninnen Ann. De var ikke så nære tiden før hun forsvant, da de begynte å skli fra hverandre, men likevel opplevdes det som tungt, og ingen har fått vite hva som skjedde med henne. Ikke før hun tilfeldigvis blir funnet i en tønne bare noen dager etter at Silja kom tilbake. Hvem har gjort dette mot henne? Er det noen Silja kjenner sonm står bak, eller en gjennomreisende?

Problemene står i kø for Silja, både på jobb og hjemmebane. Hun føler seg ikke trygg hjemme, da det føles ut som om hun blir observert. Hun føler også et nag til at hun ikke fikk bli kjent med faren hennes. På jobb er det ikke alle som er like glad for at hun er tilbake. Var det dumt av henne å forlate Oslo?

Mange følelser i sving
Det er mange krimserier for tiden og man lurer på om er det nødvendig med flere? Ikke godt å si. Med så mange krimserier, skal det godt gjøres å skille seg ut. Dette er ikke en spesielt mørk krim som jeg foretrekker, men heller en hverdagskrim, med gamle følelser som blusser opp, og en del intriger. Handlingen hopper fra 1990 da Silja var tenåring og 2009, som er nåtiden i boka. Det er gjort på en oversiktelig og ryddig måte. Personlig foretrakk jeg å lese fra tidslinjen i 2009. For min del ble det en del mye om følelser, spesielt frar Silja som ofte lett får følelser for andre, også når hun ikke vil det skal skje. Ble litt lei av den biten. Foretrekker nok mer hardbarket krim.

Men Øen skildrer hverdagskrim fra et småsted på en ypperlig måte. Det er enkelte ting man ikke kan rømme fra, som den ølelsen av at noen vet mye om deg, mer enn du kanskje ønsker. Gamle konflikter som kanskje oppstår på nytt, og noen som tar mer plass enn andre. Når jeg tenker på Ann som ble funnet i en tønne, tenker jeg på filmen Megan is Missing som er en svært grusom film. Boka og filmen har ingen likheter, men det var det med den tønna som fikk meg til å tenke på den.

Ingen tvil om at Øen er god til å skrive. Hun beskriver både sted og fleste karakterer på en realistisk måte, og det er hele tiden noe som skjer. Ble bare en smule lei av diverse intriger som gikk noe frem og tilbake underveis. Likevel er jeg interessert i å følge videre med på forfatterens utvikling, og se hvilken retning bok to tar. Få et enda større bilde av Silja Frost, siden jeg ikke ble godt nok kjent med henne i den første boka. Vet at hun har sterk personlighet, men hun må vise enda mer av seg selv.

Fra min blogg: I Bokhylla

Eksemplar fra Gyldendal, mot en ærlig anmeldelse