Bokelskere.no

Har omsider leita fram mi gamle, vel-lesne billigutgåve av Haugtussa. Det er ei bok eg er svært glad i, og som eg også har brukt under utdanning.
Konfererte med ein kollega av meg om opningsdiktet, og vi konkluderte med at dette meir personlege diktet -som står litt utanfor historia om Veslemøy -er ein dedikasjon dels til Jærlandskapet som var langt unna Asker, og dels til faren hans.
Bake i mi bok kan eg lese under "Merknader":
Her talar eit eg som vi må tru er diktaren sjølv, til eit du som snart er eit landskap, snart eit menneske som har gått under i livsstriden. Vi kan vel oppfatte diktet som ei tileigning dels til Jæren, dels til Arne Garborgs far.

Jeg er så glad for at noen leser "Haugtussa"! Vi leste utdrag på videregående, og jeg ønsket meg den til jul (eneste måten å få bøker på). Har den i hefta utgave fra Aschehoug, ikke akkurat noen praktutgave, men det spiller ingen rolle.

Det diktet jeg husker best - bortsett fra "Sporven" som mamma sang for meg da jeg var liten - er "Elsk". Det føltes helt sant for meg, husker jeg.... Rart at Arne Garborg skrev det, for han skrev også den forhatte "Bondestudentar". Men "Elsk" - Den galne guten min hug hev dåra, eg fanga sit som ein fugl i snora- !

Jeg skjønte ikke alt da, eller senere, og historien var på en måte utilfredsstillende, men nå liker jeg ikke å analysere bøker for mye.....de skal oppleves, ikke dissekeres! - så det finnes nok gode forklaringer og analyser, om man er interessert i det. Men det er noe med mysteriet....som jeg liker....man må ikke skjønne alt. Jeg tror jeg må hive meg med i lesesirkelen og lese den igjen :)

Så flott sagt av Blixen - helt på linje med Olof Lagerkrantz: "... man skriver bare halve boken, den andre halvdelen må leseren selv ta hånd om".

Sannheter som Haugtussa absolutt bekrefter :-)

Da har jeg lest fram til "Det vårar", så kommentaren gjelder hele denne delen.

"Haugtussa" har stått der i bokhylla som en dårlig samvittighet siden jeg fikke den i gave for noen år siden - en flott utgave med svart-hvitt-bilder fra Jæren, av Kristin Døvle. Jeg trodde dette ville bli tungt og vanskelig tilgjengelig stoff, men har tvert imot opplevd det som en fryd å lese!

Det som slår meg, er at både Veslemøy og omgivelsene er preget av et verdensbilde med tusser, troll og mørkemakter som naturlig tilstedeværende og som forklaringer på hva som skjer i hverdagen. De er ikke bare ment som symboler for det som er farlig, ulovlig og fristende, men er virkelig til stede og griper inn i folks liv. Veslemøys gryende pubertet, forbudte følelser og lengsler flettes hele tiden sammen med naturmystikk og trolldom, kanskje fordi hun ikke selv kan vedkjenne seg slike følelser. Diktet "Laget" er utrolig godt skrevet - det er en rytme som river en med, men Veslemøy "ser" hva som bor i folk og etter hvert tar tusser, troll og mørkemakter over i det hun ser. Strofen "Å hildrande du" dukker opp igjen slik som i diktet "Det syng", men denne gangen oppdager hun at han har munn som en rotte. I diktet "Veslemøy undrast" er hun igjen en betrakter til de andre som flørter, men hun er fremdeles redd: Gjenta hev moro, kona hev slit; men endå hev dei so lite vit, - Me veit, når det er so laga-. Og til slutt, er hun kanskje ikke så avvisende likevel: Skjemte og fjas eit grand, - lat gå; men kysse eit skjegg! Å langt derifrå! - Det var, - um det var so laga?

Det er mange fine naturskildringer i diktene, og naturen brukes også som bilder på kampen mellom det gode og det onde.

I diktet "Dømd" ser Veslemøy mannen som går igjen fordi han har flyttet merkesteinen mellom seg og naboen. Han får altså ikke fred i døden på grunn av sin grådighet da han levde. Temaet om grådighet dukker opp igjen i diktet "Draken". "Heilag-Per Aase"/"Bøne-Per" vil ta gården fra dem. Navnet er vel ironisk ment - en skinn-hellighet. Men han blir redd og drar da Veslemøy sammenligner ham med djevelen.

Da vi i diktet "Veslemøy sjuk" får høre mora fortelle om de andre barna sine, skjønner jeg at hun er redd for å miste også henne. Kanskje så redd at hun har overbeskyttet henne og ikke vil slippe henne, slik at Veslemøy har en ekstra grunn til å fornekte sine romantiske følelser?

Ja, da er juleseskapet (danselaget 2. juledag) slutt, og jeg er klar til å finne ut hva som foregår
"I Gjætlebakken".

Noen kommentarer:

HEIME
"Sporven"

Siste del av siste strofe fikk meg til å tenke på siste strofe i åpningsdiktet:

"Og so - kvitt-kvitt, gomår'n!
so kjem våren;
då fri på vengen borin
eg byggjer reir på øy."

vs.

"Og um me kjenner gråt og gru
og saknad sår,
so må me lerkesongen tru,
som lovar vår."

Leve optimismen! Både blant mennesker, spurver og lerker.

VESLEMØY SYNSK
"Gamlemor ventar"

Et dramatisk og urovekkende dikt.
Stakkars gamlemor og stakkars Veslemøy.

"Veslemøy"

Jeg tror andre strofen må være en dekkende og konsentrert beskrivelse av Veslemøy:

"Under panna fager men låg
lyser augo som att-um eim;
det er som dei stirande såg
langt inn i ein annan heim."

Og når jeg leser de siste to linjene i siste strofe, kan jeg nesten få en visuell fornemmelse av Veslemøy. Er det ikke som hun materialiserer seg for oss?:

"Ho er skjelvande sped og veik,
midt i det ho er ven og ung."

Ypperlig av Kunstneren (med stor k) Arne Garborg!

Og i diktet Haugtussa får vi vite hvorfor Veslemøy blir kalt Haugtussa:

" - Sidan såg ho
i haug, på voll,
både nisse og nøkk,
både draug og toll
og gasten med håri lange."

Forresten: hvem er "gasten med håri lange"?

JOL

Diktet "Ungdom" er både beskrivende og moraliserende/didaktisk (jfr. de tre siste linjene) og også lett å forstå.

Når det gjelder det lange og formelt variasjosrike diktet "Laget" er det mye som kunne vært skrevet om det. Veslemøy "ser" haugkallen igjen, jfr. "Det syng".

Mange fantasifulle (kalle)navn:
Topp-Ola Leite, Dåse-Per Skau, Late-Knut Aase, Likesæl-Knut, Slurve-Jens, Sterke-Lars Kamp, Håle-Jakop, Skravle-Guri, Rund-Malli.

Hva mener andre om dette diktet (Laget)?

Jeg er også klar for å lese I Gjætlebakken og har storkost meg med diktene til nå.

Veslemøy synsk

I diktet Gamlemor ventar la jeg spesielt merke til at moren fornemmet at Veslemøy hadde opplevd noe.

Då stansar rokken brått,
og kroppen lyer stivt;
ho høyrer stig; det spring
som galdt det sjæl og liv.
Ho høyrer styn og sukk
og strøypte andedrag;
ho høyrer bøn til Gud
og liksom hjarteslag.

I diktet Haugtussa får Veslemøy en bekreftelse på sine synske evner og denne lille samtalen finner sted midt i diktet:

Gud trøyste deg då,
du Veslemøy;
det vøre deg betre
du måtte døy,
so fingje du fred i jordi!

Å heller vil eg
med augo sjå,
enn dauv og blind
gjenom verdi gå
og ikkje det sanne skilja!

I kveld gikk jeg inn på Det norske teater for å bestille billetter til Haugtussa til høsten – være tidlig ute og sikre gode plasser. Heldigvis så jeg videosnutten teateret hadde lagt ut, først. Det er vel ikke riktig å dømme en hel forestilling etter en liten snutt, men for meg ble dette totalt feil. En gedigen skuffelse. Anmassende og påtrengende musikk som på ingen måte harmonerte med sangen i Garborgs dikt – i hvert fall ikke i mine (gamle) ører.

Når jeg leser, har jeg ingen vansker med å forstå teksten (selv om jeg ikke forstår hvert eneste ord). I videoen overdøvet musikken Ane Dahl Torps ord, slik at jeg strevde med å få tak i dem.

Det hadde vært fint å høre hva dere andre synes. Har noen av dere sett videoen - eller forestillingen? Skal jeg likevel bestille billetter …

Jeg gikk inn og så videoen nå, etter å ha lest ditt innlegg, Lillevi - for dét gjorde meg jo nysgjerrig! Og jeg må si at jeg synes dette var mer spennende enn skuffende. Jeg har jo lest (og glemt igjen) tidligere at ekteparet Ane Dahl Torp og Sjur Miljeteig skal sette opp sin tolkning av Haugtussa på Det norske, og jeg tror ikke helt du skal sette likhetstegn mellom video og det som blir den endelige forestillingen. Jeg vil anta at teksten må komme mer i sentrum på scenen; denne videoen oppfatter jeg som mer en "teaser", og her er nok målgruppen ikke minst et publikum som er noen tiår yngre enn både deg og meg.... Det Dahl Torp og Miljeteig har gjort, synes jeg, er å kle fortellingen om Veslemøy i en nåtidig "drakt", visuelt og auditivt. De maner frem en stemning ved hjelp av virkemidler som jeg vil tro yngre seere mer Game of Thrones og annen fantasy vil være mer fortrolige med enn (for eksempel) nasjonalromantiske bilder og toner. Jeg er enig i at i videoen forsvinner teksten litt - men jeg tror altså ikke dét nødvendigvis vil skje på scenen.

Jeg synes det er kjempebra at noen gjør et forsøk på å hente Haugtussa frem fra glemselen og appellere til (også) yngre deler av publikum - dette kan bli interessant på scenen, tror jeg!

Jeg oppfatter jo ikke deg som en "publikummer" med overdreven affinitet for nasjonalromantikk, Lillevi! Så det var ikke deg som utløste min assosiasjon til det nasjonalromantiske som et mulig alternativ til det formspråket Dahl Torp/Miljeteig har valgt for videoen sin. Bare så dét er klart - det er Haugtussa som verk (og jeg har ikke lest det, bare så jeg ikke har underslått den opplysningen) jeg mistenker kan utløse nasjonalromantisk patos hos noen iscenesettere.

I og med at du (altså i motsetning til meg) har lest Haugtussa, hadde du nok mer spesifikke forventninger enn meg da du spilte av videoen. Jeg har bare en vag forestilling om tematikken - så kanskje det er derfor jeg syntes videoen var mer tiltalende enn du fant den? Men det er jo slett ikke sikkert selve forestillingen er ferdig ennå - den skal ikke opp før til høsten, og mye kan skje innen den tid! Siden du har lest Haugtussa (både nå nettopp og tidligere, mener jeg å ha fått med meg av trådene her?), synes jeg du skal overveie å gå og se forestillingen uansett - for om du ikke skulle synes at Dahl Torp og Miljeteig har løst "oppgaven" bra nok, så vil du garantert derved få en enda mer avklart opplevelse av verket og de kvalitetene du opplever ved det. Og om det blir en forestilling som du blir gledelig overrasket over - ja, da er det vel ikke mer å si om saken, vel? ;)

Da er det helg og leseformen ser endelig ut til å være på vei tilbake. Jeg satser derfor på at jeg kommer godt igang med The Stranger Beside Me, boken Ann Rule skrev da hun fant ut at hennes gode venn Ted Bundy var seriemorderen hun skrev om i sin jobb som krim reporter. Uteboken min er fortsatt Ekstremt av Sharon Osbourne, men byttes snart ut med
Haugtussa av Arne Garborg. Jeg har såvidt begynt og selv om det er litt uvant så ser jeg frem til å lese mer.

God helg!