Lesing av skuespill var en gan en yndet underholdning for den intresserte almenhet. Det var i IBSENs dager, da folk sto på bryggen og ventet på danskebåten med det nye dramaet av den store HENRIK ombord; Et "lite" tilbud kan da også ha en fordel.
Egentlig er det underlig at denne lesing forfalt så totalt, for det gjorde den faktisk i lang tid. Og det KAN også skyldes den samme Henrik Ibsen, da han sluttet å skrive, da der ikke kom flere skuespill fra hans hånd, ser det ut som interessen for å lese skuespill som bøker svant hen.
Egentlig litt rart -etter min mening - at denne form for lesing i lengre tid forsvant så totalt. Det kan selvfølgelig også ha en sammenheng med at det stadig kom nye teatere til , slik at man kunne få se "stykkene" fremført. Men, i begynnelsen var dette stort sett bergensere og christianere som ble tildelt å nytte seg av denne "forlystelse". Det er vel neppe noen hemmelighet at samme Ibsen og hans samtidige Bjørnstjerne B's stykker ble hyppig spilt og særlig historiske drama trakk folk. Ofte var de overdådig påkostet av kulisser og garderober. Historien ble fremstilt på en reell måte.
Likevel og uansett: den som leser et drama, kommer mye fortere " i bevegelse" enn romanleseren, og i regelen heftigere. Etter sakens natur en mer aktiv del i hendingsforløpet og i tillegg har lesingen den fordel at man jo spiller alle rollene selv, og man spiller som bekjent, best selv.

Men så kommer det naturlig nok, flere skiftinger i dramaets karakter og stil, som det jo uvegerlig gjør med all litteratur.(Tidens guder er dens menn!)
Dog var kanskje det såkalte absurde teater på grensen av hva leser og publikum kunne tåle. Mest kjent for denne retningen er kanskje Samuel Becket med "Mens vi venter på Godot" og "Sluttspill". I tillegg bl.a mange Harold Pinter med feks. "Fødselskapsselskapet". At slike stykker slo så godt an tross kritikernes skepsis (i begynnelsen) var kanskje også (min mening): alle de intimscene de forskjellige teatre la seg til; for denne genren, akkurati rett tid.

Når jeg velger meg Neshornet av den rumenske forfatteren Eugéne Ionesco, er det fordi jeg er av den gamle "skole" at et skuespill skal kunne fremføres for et publikum og sånn sett virker dette - scenetisk -en smule
uspillelig. Ikke pga av kulissene og deres plassering. Fra forfatterens side er scenen nesten totalt ribbet for kulisser. Men, hva er da vanskene i så måte? Jo, det er som tittelen ikke bare antyder, men mener, det svære dyret Neshorn. Og: Man snakker ikke om et neshorn, etterhvert vrimler det av dem, i det den lille by nærmest blir utsatt for en epedemi av neshorn. Ikke at de innvaderes av slike dyr. De blir slike dyr! De forvandles til slike tykkhudede mastodonter nesten alle som en. Men bare nesten. Jeg kan stille et spørsmål, er meningen at forfatteren mener vi er blitt så konforme at vi er VILLIGE til å se gjennom øynene med at naboen blir et neshorn, bare alle andre også blir det. I 1959 var østblokken kjent for en rekke former for slik konformitet. Er det dette rumeneren vil illustrere? Der er tre hovedpersoner som ikke blir forvandlet til neshorn. Og den ene er (selvfølgelig) en håpløs dranker, hans venn som prøver å "redde" ham fra hans laster, og selvfølgelig en kvinne -for forelskelsens dramatiske effekt. s
En metamorfose , fra menneske til neshorn eller fra et åpent til et lukket samfunn, skjer ikke nødvendigvis over natten, men den som vil kan bevisstgjøre seg flokkmentaliteten snarere enn å følge den. I en teatersalong må det i hvertfall skje innen tre timer (innklusive to pauser)!

Vel, den som vil gi seg i kast med LESINGEN av dette stykket , vil ikke så fort glemme det.
Den som vil sette dette opp på en scene får god hjelp av forfatteren. I stedet for å la scenen overtrampes av disse svære dyrene, blir de likevel glimrende levendegjort gjennom lyder (tramping av tunge dyr, alene eller i flokk, og personenes beskrivelse av dem.
Jeg vil likevel tro at de av våre teatre som har sløyfet orkestergraven til fordel for å trekke scenen nærmere publikum (?), her vil savne den. Men, stykket har vært oppført på mange norske teatre såvel som på utenlandske
kjente scener.
Og høstet stor og- etter min mening- fortjent applaus. Jeg var skeptisk. Lenge. Jeg innrømmer det. Men i dag vil jeg si: Les boken, og er du heldig ;så se stykkets fremførelse på en scene. Begge deler for meg, uforglemmelige opplevelser.
Trenger jeg si at jeg anbefaler dette skuespillet? Jo, jeg sier det likevel, den er verd pengene, som noen velger å si.