Bokelskere.no

Dette vil damene ha

Dette er den perfekte boka til Tina Hauglunds /Strikkezillas fans og alle andre som nettopp har løftet blikket fra barnehagestrikk opp til sitt eget speilbilde.

Damestrikk fra Strikkezilla har 40 oppskrifter med ulik vanskelighetsgrad, ordnet i kapitler luer, halser, jakker, gensere, topper, votter, sokker og litt annet. De fleste oppskriftene er nok basisplagg som kan dresses opp med fine kjoler og ned med jeans og skinnjakker. Titlene på oppskriftene appellerer også til mødre (Emblas mamma, Felix mamma) som ønsker å strikke til seg selv, kjenner barneoppskriftene fra før, men som ennå ikke har tid til de store mønster- eller fletteutfordringene.
Mine favoritter er Konstanse-serien med alpelue, topp, kjole og skjørt og Linneacardi - en fin feminin jakke med lekre fletter i raglanfellingen.

Hauglund er nøye med strikketips og beskrivelsene av teknikkene innledningsvis. Mye er nokså greit, også for en nybegynner. Yndet kant er i-cord, og av strukturstrikk brukes det ofte smockmønster og små fletter. Det er litt mønsterstrikk i et par halser og votter, og den rundfelte Emblahals kan på en smart måte utvides til en hel genser eller poncho.

Det viktigste for Hauglund er passformen. Det er sant – ikke alle er født med standardmål som passer i størrelse M over bysten, i midjen og over hoftene. Oppskriftene tar hensyn til dette, og alle større plagg går fra størrelse XS til XXL. Garnet brukt i boka er variert – alt fra store produsenter som Sandnes, Rauma og Hillesvåg, til smalere, slik som Lykkesau eller håndfarget av Norne Yarn eller The Happy Little Dye Pot.

Alle bildene er tatt av Tina Hauglund. Hun står selv modell på ca halvparten av bildene, den andre modellen er bestevenninnen Veronika Schjerverud, som driver Strikkezilla design sammen med forfatteren. Dette blir på ingen måte ensformig: Hauglund er utdannet fotograf med stor sans for lyssetting, location og detaljer, slik at boka oppleves både variert og gjennomført med bare to modeller med ekte flotte kropper. Lekker trykkekvalitet står den latviske Livonia print for.

En debut som evner å se og beskrive

Tidlig nittitall, september, soppsesong på et kurshotell på Sørlandet og to mennesker i anslagsvis trettiårene som møtes på et soppkurs. Bokas bakside bebuder en kjærlighetshistorie, og omslaget viser en side fra en gammeldags soppflora med noen av de giftigste slørsoppene. Plottet blir således nokså opplagt: Det går mot et dødsfall, det interessante blir både hvem og hvordan.

Hånes dyrker beskrivelsens kunst fra det entusiastisk geniale til det fortapt repeterende, men variasjon i sanselig rytme og språklig musikalitet redder de fleste av beskrivelsene godt inn:
"/.../ den lyse sausens små punkter av grønne krydder når den pisker opp en liten glede i toppsjiktet av maten, av estragon i akkurat så store mengder at den ikke kjører utfor, og timian som sammen med lammekjøttet har et reint polerende effekt på denne lykksaligheten. Alt dette i fløte fløte som er teppet der alle ligger med alle /.../" (fravær av skilletegn og bruk av små bokstaver er en del av uttrykket, ganske konsekvent gjennomført).

"Vi ser" er det vanligste fortellegrepet: Hånes prøver å registrere personer og situasjoner utenfra. Forfatteren gjør et ærlig forsøk på å gi leserens fantasi spillerom ved la være å forklare, men heller stille spørsmål ved aktørenes motiver og beveggrunner, det lykkes av og til, men grenser tidvis mot det skjematiske: "Hva skal til for å fotografere dette øyeblikket av advarsel? Kan det i det hele tatt fryses?" eller "Hvor stor var sannsynligheten for at det skulle hende nettopp her nå disse to denne sammenhengen?"

Etter å ha lest boka sitter jeg småfornøyd med at det gikk som det måtte både med kjærligheten, tjernet (ikke havet, nei) og døden, og tenker at litteraturen har fått en stemme som evner å sanse, nyte og beskrive. Det er slettes ikke dårlig.

En veldreid roman om det å skuffe sine foreldre og gi slipp på sine barn.

Dette er en bok om OSS.
Vi har alle våre roller: vi er arbeidsbier, droner, dronninger, slitere og latsabber. Vi er trofaste og vi er utro. Vi gjør vårt beste, og det er ikke godt nok. Vi er voksne, i skvis mellom de misbilligende blikkene til våre foreldre, som gjenspeiler deres tapte ambisjoner og glemte drømmer, og de sylskarpe iaktakelsene til våre barn: vil vi la dem være i fred? Vil vi prakke unyttig lærdom og meningsløse tradisjoner på dem? Vil vi innskrenke barnas frihet selv om den driver dem inn i selvdestruksjon? Vi er en kravlende, summende, støyende og døende koloni av skapninger, en verden den gang, nå og snart.

Flott prestert, Maja Lunde, jeg ser for meg en serie i 9 episoder!

En stram fortelling fra en forfatter som er best i storformat

Aurelia er fiksjonsmemoar "ført i pennen" av en alminnelig kvinne, oppvokst i Slovakia, et barnehjemsbarn, en utvandrer til USA, en husmor og en lite sympatisk person. Fortellingen utspiller seg i folkemordenes århundre (1909-1994), men verdenskrigene, inkludert Vietnam og den kalde krigen, danner et heller ubetydelig bakteppe.

Det er åpenbart at Gleichmann ville gjengi et ikke-unikt liv, og leseren finner nettopp det i Aurelia: "/.../allmenne ting, ting som ethvert menneske vil erfare: redsel, hat, samvittighetskvaler, likegyldighet, glede, lengsel og sørgelige minner.
I tillegg er den full av store mangler og preget av hastverk. /.../".

Gleichmann er best når formatet tillater polyfoni, flere stemmer, detaljer, sanseopplevelser. I dette prosjektet har han utvist en enorm litterær selvdisiplin ved å skjære bort alt det "overflødige" og latt en sparsom og repeterende stemme messe fram et alminnelig om enn lidelesesfullt liv. Men bare én stemme til eller en ironisk referanse til dameblader (som Aurelias språk bærer preg av) eller bibelen (som er vesentlig for en av Aurelias oppdragersker) ville ha løftet prosjektet til stor litteratur.

Som leser har jeg stor tro på Gleichmanns talent og fortelleglede og venter spent på neste tekst.

Astrid Nordang har levert et flott kammerspill om smerten ved å bli gjort uvesentlig, irrelevant og ubetydelig som menneske, kunstner og kvinne. Om angsten ved å eldes, om selvdestruksjon og selvoppholdelsesdrift.

Vi møter Anna, hennes make Steinar, tre tenåringssønner (dine og mine barn) og en engere krets naboer og slektninger på et lite bruk på Modum, som bærer navnet Paulusplassen. Vi slår følge med persongalleriet i to drøye uker midt på sommeren 2015.
Forholdet mellom oversetteren Anna og mureren og musikeren Steinar forvitrer. Sommeren er regntung og råtten, Steinars helse skranter, han blir gående tiltaksløs på gården, mens hans makker og bestekompis har reist på familieferie til utlandet. I tro på framtida prøver Steinar å forevige seg selv i en digital applikasjon. Han filmer seg selv mens han forteller om gamle dager med påtatt dialekt og overdreven gestikulering – et produkt av og en parodi på dagens selfie-kultur.
Paulusplassen yrer av liv og er samstundes dødt. Tenåringsgutta spiller på data, bedene gror igjen, plommene er sure og egner seg bare til chutney, anarkistungdommen med Ragna og Damjan i spissen sirkler inn Modum som location for sitt neste hærverksstunt, mens Anna jobber med å gjendikte tysk poesi. Det ulmer av uforløste drømmer og sex, det er rotvelter og slakt, tarmer og blod, mareritt og feberdrømmer flettet ihop med nøktern samtid. En mørk hemmelighet begravd på Paulusplassen blir avslørt for leseren i fortellingen til den avdøde Pauline. Javisst er det action, det løses skudd, romanfigurene utsettes for påkjenninger og erkjennelser de ikke har bedt om.

Anna kaver, observerer og reflekterer, er på sida av seg selv der hun nitidig forsker i ensomhetens grammatikk, i en tilstand der kjærligheten slutter og alt må gis ny mening gjennom språkets rammer. Hvis det ikke skjer, inntrer galskapen. Jeg er imponert over hvordan teksten til Nordang i sin streben etter å fastholde tilværelsen ved hjelp av syntaks og linearitet treffer en ekte dostojevskijsk dimensjon. Mystikken ved skriften og higen etter hemmeligheten, eller misunnelsen på at et folkeslag – jødene – gjennom sin hellige skrift skal ha tilgang til svarene på de vesentlige spørsmålene, er imidlertid ikke ny. Det er et trekk som går gjennom mye europeisk litteratur, og som Nordangs romaner også besitter. I Eva Dunkel ser vi dette i nedtegnelsene fra 1937 av kvinneforskeren Eva Finkelstein. I denne romanen finner vi også en skjør kunstner i eksil, nemlig den tysk-jødiske poeten Nelly Sachs (1881-1970). Dermed danner disse fire stemmene et perfekt kvartet der Anna og Ragna kappes om å spille førstefiolin, Pauline med sin bratsj holder et stødig dødsmotiv, et leitmotiv, og Nelly Sachs sveiper inn og ut av harmoniene med sin utpinte cello.

Der du står er smertens navle er i plottet løselig knyttet til Sort honning og Eva Dunkel, men i stemningen og valget av kulissene ligger boka mye nærmere romanen I ly av en ruin. Den ironiske og tidvis sinte diskursen fra Eva Dunkel er her avløst av en nær, organisk og flerstemt klang med ungdomsspråk, slang, dialekter og tysk poetikk mesterlig flettet sammen.

Da jeg for noen år tilbake skrev om Eva Dunkel, sa jeg at jeg gjerne ønsket meg en fortsettelse om Ragna. Og det har jeg fått, med en bonus jeg ikke kunne forutse: Anna, den egentlige romanheltinnen, og Pauline, det kule spøkelset med Modum-dialekt.

Der du står er smertens navle er ingen feel good bok, men en fundamental fortelling om menneskets forsøk på å besverge tiden, forstå hendelsenes grammatikk, lese og tale inn mening i vår fomlen på en skakkjørt klode og samtidig bevare noe av verdigheten.
Applaus, Nordang!

En fortelling om verdighet og om at ekte vennskap, sympati eller kjærlighet ikke kan porsjoneres ut i dannede former.
Szabó er best når hun beskriver jeg-personens usikkerhet og tilkortkommenhet i et liv hun bare måtelig mestrer. Emerenc, hushjelpen og gatas vaktmester, er en grandios skikkelse som forfatteren gir alt jeg-personen ikke har: kompromissløshet, verdighet, ryggrad, skarpsinn, til og med renslighet. En enkel, men virkningsfull kontrast, spesielt fordi begge beundrer hverandre dypt. Men Szabó er etter mitt syn i overkant glad i den antikke mytologien og benytter seg oftere av "tell don't show" enn det omvendte. Lite overlates til leserens fantasi når samspillet mellom mennesker i romanen skal analyseres, og når ting virkelig spisser seg til, blir det "mytologisk".

En imponerende og stortenkt epos fra Europa. Hva hadde kontinentet vært uten jøder?
Et ambisiøst og til tider umulig prosjekt å fange så mange liv med alle sine fasetter i skriftens medium. En ærlig avsløring av forfatteryrket: "Jeg har et håp om at de menneskene hvis skjebne jeg lærte å kjenne i barndommen, skal vekkes til live igjen ved skrivingen og bli like nærværende som de var for oss /.../ Derfor bruker jeg møysommelig alle mine våkne stunder til å prøve å fortelle om de forskjellige århundrene, få fargen og smaken på en tidsalder /.../".
Gleichman bør likevel ikke være så beskjeden som her: "Jeg opplever imidlertid sjelden at jeg makter å gjengi annet enn overfladiske anekdoter /.../". Tvert imot, det går an å puste inn og smake på romanpersonenes drømmer, hovmod og egoisme, deres talent og tarvelighet, deres storhet og bevissthet av å være en del av et univers som er større en dem selv.
En uforglemmelig bok!

Jeg vil være det norske forlaget som tør satse på Kristina Sabaliauskaites barokke romansyklus evig takknemlig.

Dette er en ok amerikansk college-thriller, en bok med tilløp til dannelsesroman, krim, mystikk og universitetssåpe. Et fornøyelig miks som dessverre tværes ut på 514 sider.

To unge menn, to voksne kvinner og to studiner i en universitetsby i New England deltar i såpen. Guttene er Perry Edwards, en streiting fra provinsen Bad Axe og Craig Clements-Rabbitt, en blasert forfattersønn fra en større by. Damene er Shelly Lockes, en singel lesbisk musikkprofessor i førtiårene og Mira Polsson, en lovende antropologiforsker og nybakt tvillingmor med hjemmeværende far og ekteskapelige problemer. Jentene er Josie, en slem og promiskuøs brunette og Nicole Werner, en blond og uskyldig skjønnhet fra provinsen ”Bad Ass”. Guttene deler rom og jentene er, i tillegg til å være hybelvenninner, medlemmer i Omega Theta Tau-søsterskapet, som igjen er en del av Det heleniske søsterrådet.

Musikkprofessoren Shelly Lockes blir vitne til en trafikkulykke der en bil har kjørt av veien. Hun ser en blond jente i tjueårene ligge på bakken, sannsynligvis slengt ut av bilen, og en gutt på samme alder knele over henne i måneskinnet. Shelly tilkaller hjelp og forlater åstedet. Omtrent på samme tid blir en studine fra samme kull som Nicole Werner meldt savnet. Foreldrene fortviler, men pressen er mistenkelig taus om forsvinningen og politiet nedprioriterer søket.
Perry Edwards maser seg inn som privatistseminar på seminaret til Mira Polsson ”Death, Dying and the Undead” for å finne ut mer om døden til den vakre Nicole Werner, som var hans skolevenninne fra Bad Axe og kjæresten til romkameraten Craig. Perry påstår at Nicole ikke er død.

Nicole skal ha gitt sin far et løfte om ikke å ha sex før hun gifter seg, og ble medlem i Omega Theta Tau-søsterskapet på universitetscampus. Organisasjonen er mektig, den krever komplett lydighet og lojalitet, den utsetter jentene for isolasjon fra omverdenen og til tider grov trakassering (hazing). Aspirerende søstre skjenkes sanseløse på tequila, hyperventilerer og får hovedpulsårene i halsen klemt slik at de besvimer. Deretter legges de i kiste, mens de andre jentene står rundt og synger. Da aspiranten kommer til seg selv, blir hun født på ny som en fullverdig søster, derav navnet på ritualet og romanens tittel, ”raising”.

Etter hvert som forholdet mellom Perry, Craig, Josie og Nicole beskrives gjennom minnene til guttene, blir det klart at Nicole ikke er så blond, naiv og kysk som hennes kjæreste tror, Craig er ikke så trøtt av dage, Perry er ikke så streit og kjedelig. Den eneste det ikke er noe tvil om er Josie – hun er bare manipulerende og maktsjuk.Til slutt søker de fire ”snille” protagonistene sammen, setter i hop sine kunnskaper og versjoner av sannheten, og en oppklaring av forbrytelsen foreligger.

Laura Kasischke kan skrive, og hun kan konstruere parallelle historier og forløp som fletter seg inn i hverandre. Hun kan sine interiører, bylandskap og dialoger. Kasischke gjenskaper mørke, kulde, en sterk uhygge og klaustrofobi i universitetskorridorene og på campusområdet. Fortellerstemmen i boka er autoritær, men ikke slitsom. Likevel oppleves språket som glatt, lesingen ”sklir ned” uten at man kan feste seg ved nevneverdig original metaforbruk eller underliggjøring. Kasischkes styrke ligger i skildringene av relasjonene, som blir anskueliggjort ved hjelp av godt poengtert replikkveksling. Det er fornøyelig å bli kjent med en verden av broder- og søsterskap (fraternity/sorority) ved amerikanske universiteter.

The Raising faller mellom flere stoler – plottet er ikke skrudd tett nok sammen til at det kan leses som en ordentlig thriller, og språket er ikke undrende og litterært nok til å droppe klappjakten på ”hwo dunnit” og hevnen på slutten, som det forventes i thriller-sjangeren.

Sara er heltinne i sin egen fortelling. Selvransakende, selvkritisk og med en suveren definisjonsmakt som det skjønnlitterære mediet gir henne. Og hun lar seg ikke blende av den, godt gjort.
Jeg blir begeistret for de presise og inngående skildringene av en oppvekst i Syria på 1980-tallet, men mindre glad for de trauste kapitlene etter ankomsten til Norge. Der mister forfatteren nerven i de grå detaljene og medlidenheten med sin heltinne.
Mest nysgjerrig blir jeg på de arabiske novellene hovedpersonen i boka snakker om. En rar dame på en kafe, de dystre fortellingene om galskap ... Jeg lar meg imponere av Saras norsk. Det er få forunt å skrive godt skjønnlitterært på et fremmed språk. Og legger inn et ønske: dersom novellene er trykt i noen av de Syriske litterære tidsskriftene - please, sørg for at de blir oversatt til norsk eller engelsk!

...bare 43 :-( ...

En sekser ble gitt til denne boka av to konfirmanter og deres familier som fordypet seg med stor interesse i kapitlene om forbruk - hva går egentlig pengene til? Boka ble en snakkis under konfirmasjonsfeiringen denne helgen. Jeg kan bare slutte meg til skrytet - en ikke-pekefinger-bok om hvordan unge kan styre pengene sine smart. Anbefales også for dem som har flyttet hjemmefra!

Nordang har levert en vesentlig og fornøyelig røverroman

Norge er mett av dage. Leden kurerer man med en grinepille (et sleivspark til Wurzels «Prozac Nation»), kunsten er død, kunstobjekter (les: kvinner) er seldestruktive nomader, inspirasjon er bearbeidelse av misbruk, kropp er alt annet enn hellig.

Hovedpersonen Eva Dunkel er en hardcore performancekunstner. Hennes mislykka levitasjon (ref. Paul Auster!) på et utdrikkingslag setter i gang en rekke sprøe avgjørelser. Eva søker seg østover. Først til «båtfolket» - en dopa subkultur som konsumerer sarte pikesjeler. Så til Stockholm, til sin finlandssvenske poetmentor Ida Järvonen. Og videre derfra i en båt til Kaliningrad.

Togreisen fra Oslo til Stockholm sporer bokstavelig talt av da en gjeng partyrussere kaprer toget. Eva strander på en jakthytte i «dom djupa svenska skogarna» (tenk øksehumor og Pekka-vitser). Hytta deler hun med Adam – en russisk kar Eva ikke kan snakke med. Men han lærer henne å sette opp snarer og flå dyr. Krigslåta «Katjusja» som de hører på radioen, er det eneste som ligner på kommunikasjon dem imellom. Unntatt det kroppslige, da. Men sexen i Nordangs tekst er ganske uvesentlig. Her viser hun hvor skjødesløst et offer for misbruk kan behandle sin seksualitet. Avkledd foran kunstneres blikk som modell fra barns ben av, voldtatt av farens venn og sviktet av de voksne har Eva blitt et hull som stadig må fylles. Å bli fylt av den russiske bamsen nærmer seg imidlertid noe Eva tror er kjærlighet. Hm… Eva og Adam? Jeg lurer på om menneskeslekta kanskje ikke hadde blitt forvist fra paradiset, dersom de var velsignet av mangel på felles språk?

Astrid Nordangs forsking i angsten lodder dypere her enn i hennes tidligere romaner. Eva har mistet sin eneste datter til anarkistbevegelse. Den egentlige skrekken ved det er ikke terrorisme eller det faktum at datteren Ragna blir fengslet, men Ragnas raske kroppslige forvandling fra ungjente til ei ugjenkjennelig dundre. Det symboliserer noe Eva Dunkel frykter mest: Ragna er Evas kjød og blod, og når Ragnas kroppsgrenser flyter ut, blir rammen som holder Evas hysteriske sinn på plass, også sprengt.

Det hele settes i en større sammenheng i nedtegnelsene fra 1937 av den den tysk-jødiske kvinneforskeren Eva Finkelstein. I sobre memoarer tegner Eva (selvsagt, Eva!) Finkelstein, en dame som jobbet for å finne kur for overgrepsofre, en fornøyelig episode der hun hypnotiserer en nazioffiser til å leve ut sin fortrengte homofile legning. Det hele foregår i et luftskip, i et svev over verden. Og har vi ikke skjønt hva som påfører oss sårene, så fatter vi det nå – roten ligger i et Talmud som ikke er skrevet for kvinner, i et menneskesyn der noen er mindre verd enn andre. Dette innslaget er rett og slett en metaprosaisk perle som løfter Nordangs forfatterskap på et høyt internasjonalt nivå.

Virkeligheten overgår ofte fiksjonen. I «Eva Dunkel» finnes det akkurat nok plausible hendelser som dopsmugling, røverskip, trafficking, orgier, blod, slim, stank. Ingen av Evas valg er egentlig tilfeldige, de faller naturlig for henne som stadig balanserer mellom selvdestruksjon og selvoppholdelse. Og et lite håp. Av alle steder oppstår det i Kaliningrad. Nettopp her brytes Evas onde egosirkel av en annen karma, tenåringsjenta Aliosja, som Eva nærer en slags morsfølelse for. Det er bare litt synd at forfatteren får så dårlig tid på slutten og må oppsummere sammenhengene mellom båtfolket, smuglernettverket, ubåtkapteinen (tenk, vi ser ikke grenser under vann!), og den kriminelle høvdingen Vanja i et raskt referat.

Nordang skriver intelligent og levende. Hun er forut for sin tid. Språket er sint. Reisen er en gåte i David Lynchsk forstand, «a riddle» (apropos Henry Mulholland Must, rollespill og mord i «Mulholland Drive»). Boka gir masse tyggemotstand, hjernen min jubler, kroppen min blir kvalm. Og jeg ønsker meg en fortsettelse, gjerne om Ragna. Det hadde vært for gæli om «Svart honning» med den kunstneriske Mia og «Eva Dunkel» med den selvdestruktive Eva ikke munnet ut i den unge opprørske Ragna. En gang, på et eller annet vis…

En gutt, en båt og en tiger. Tenk at både grønne algeøyer og franskmenn er menneskeetere! Denne historien fikk meg ikke til å tro på gud, slik det var bebudet, men jeg tror på det kreative menneskesinnet. Den alternative fortellingen til Pi for de japanske granskerne av forliset er en juvel som setter hele overlevelseshistorien i perspektiv.

At det går an å tvære ut trappevask, gulvboning og eplemoskoking til de grader! Ragde er språklig ok, men romanen gir ingen tyggemotstand. Man vet allerede fra baksideteksten at den unge kikkhullselgeren (merk "hull" i ordet) får fylt begjæret til sexbomba Peggy-Anita. Og at babyen til dama med fett hår (en beskrivelse som gjentas til det kjedsommelige) kommer til å dø eller at mannen hennes kommer til å skade seg på sykkelen - klart fra første side denne familien blir nevnt.
Skuffet - ventet mer nerve fra Ragdes penn enn dette. Det ble bare en tam husmorroman, eller en hyllest til kvinneblader på 60-tallet. Skal man lese et spennende og veldreid kollektivroman om livet i en boligblokk, må det bli "En dag oktober" av Sigurd Hoel fra 1931!

Flink sparker fra seg, energisk. Tidvis mye prat og repetisjoner, men han greier å tegne en depresjon, en personlig tragedie, meningsløsheten ved å være til og Det nye testamente på hundre korthogde sider.

Gunda Djupvik har skjønt det: det nyttar ikkje å gjere alt på gamlemåten og forvente eit anleis resultat. Ho tek tak i kvardagsvanane frå innkjøp til matrestar og syner korleis ein familie kan få meir ut av råvarane og pengane. Så skriv ho med humor. Ei superkjekk kokebok!

Enig. Ukomplisert, med mye lun humor. Likte spesielt godt samtalene på landsbybrylluppet og "bondetølpenes" forsøk på å konversere byjentene. Kjenner man til det segregerte klassesamfunnet i Frankrike, blir det faktisk ustyrtelig morsomt.

En dystopisk verden i en forholdsvis nær framtid, der panem et cirkensis hersker, er alltid bra kost. Trilogien bygges rundt en familie i et undertrykt gruvedistrikt 12, i et postkatastrofalt USA - Panem. Hovedpersonen, Katniss Everdeen, mistet sin far i en gruveeksplosjon. Hun er i ferd med å miste sin lillesøster til Dødslekene, en blanding av reality-show og gladiatorkamp, der ungdommer må jakte på og drepe hverandre i en virtuell arena. Hovedstaden i Panem, Capitol, styrer lekene og propagandaen som kringkastes til resten av landet. Da Katniss tar søsterens plass i lekene, starter en spennende reise.

Suzanne Collins behersker sifi-ungdomsroman-spennig-sjangeren, hun kan tegne karakterer og bygge opp spenningen. Trekantdramaet mellom Katniss, jaktkameraten Storm og makkeren i dødslekene, Peeta, er godt bygget opp. Vi har sett det i Twilight-sagaen at kjærlighet uten klining og sex går rett hjem hos tenåringsleserne, og Collins benytter seg av de samme virkemidlene. Det er likevel bra at hun ikke faller for fristelsen til å jage handlingen framover med stadig sterkere action-virkemidler, men gir seg tid til beskrivelser, f.eks. floraen og faunaen i distriktene og på arenaen, en blanding av kjente planter og dyrearter og fantasifulle mutasjoner.

Den første boka er godt skrudd sammen som en innføring i dødslekenes univers. Katniss må vinne, det vet leseren fra starten, spørsmålet er bare med hvor megen møye og hvor mange tap av andre «snille» personer. De "slemme" ungdommene er usympatiske, og refleksjonsnivået til Katniss forholdsvis lavt. Men bok 1 klarer å lande det meste og legge ut tråder til fortsettelsen.

I bok 2 har Katniss og bakerens sønn Peeta, «reality-kjæresten» til Katniss, vunnet lekene og skal «signe» landet med sine besøk. Vinnerne nyter immunitet fra framtidige leker, bor i flotte hus og slipper å sulte. Imens brygges det et opprør i Panem, og presidenten presser Katniss til å overbevise publikum om sin uskyld. Hun er nemlig blitt opprørernes symbol. Likevel havner Katniss og Peeta tilbake i arenaen til nok en runde med drap. Denne gangen er Katniss mer reflektert og stiller en del etiske spørsmål. Bl.a. hvem den egentlige fienden er. Dessverre får Collins svært dårlig tid – knappe to døgn – til å drepe to tredjedeler av deltakerne i dødslekene, svimeslå Katniss og plukke henne ut av arenaen i opprørernes luftputefartøy. Ok, la oss springe til neste bok…

Settingen i bok 3 er opprørernes distrikt 13, et postsosialistisk rasjoneringssamfunn som har nytte av Katniss’ kameratekke i sin propagandakrig mot Capitol. Fint sceneskift, mer klaustrofobisk og «voksent». Da Katniss etter n… sammenbrudd og sykehusopphold (som er mange og sutrete) innser at hun også i distrikt 13 bare er en brikke i et spill, venter vi bare på når og hvordan hun skal ta opprørernes president Coin av dage. Krigen nærmer seg klimaks. Kontrasten fra sultefora og utbomba distrikter i Panems utkant og bunkerne i det kjernekraftrike distrikt 13 mot Capitols kulørte gater er kjærkommen. Boka løftes av halsbrekkende flukt, eksplosjoner, mutantoverfall og kamper som holder bra tempo. Lillesøsteren Prim omkommer, opprørerne vinner, Katniss, Storm og Peeta overlever. Of course. Resten er «hapilly ever after», selv om det ligger en traume og en vedvarende depresjon i bunnen.

Grepet med å dra realitykonsepter ut i sin ytterste konsekvens, der det trengs stadig sterkere lut for å holde seerne foran skjermen, er ikke ny. Amelie Notomb beskrev en realitykonsentrasjonsleir i sin nette roman «Sulphuric Acid» fra 2007. Ukjent om Collins stjal ideen, lot seg inspirere eller utviklet den uavhengig av Notomb, men hun kunne ha tjent på å lære tettere komposisjon og økonomisering med bilder og ord av Notombs korte, vittige og svært intelligente skrivemåte.