Det er alltid så sørgelig når jeg klapper sammen boka, ferdig lest, og så er jeg igjen alene. Det er som å skulle miste gode venner. Kanskje det er derfor jeg stadig leser flere av Murakamis bøker? For å følge hans karakterer, hovedpersoner, som er de samme gode vennene, men i en annen støpeform. Da er jeg nok evig solgt til hans underfundige verden.
Først når jeg rører ved deg som en skygge tror du på munnen min,
den klyver rundt med sendrektige sinn- rikheter der oppe i tidshoffene,
du nærmer deg hærskaren av annenhåndsrealiserende engler,
stillhetsraseriet bestjerner.
En oversettelse er alltid et forræderi, og som en Ming-forfatter observerer, kan den på det beste ikke bli bedre enn baksiden av et broderi.